INFERNO 2008, Dag 2

Created: 19 November 2011 | Written by Even Knudsen | Hits: 2644

Dag 2 - Fredag

- Tekst av Anne Camilla Bergkvist og Dag Olav Husås, Foto: Anne Camilla Bergkvist, 30.mars 2008 -

Det ble en thrasha start på fredagen, men de lokale heltene i Whip måtte dessverre lide under temmelig dårlige lydforhold. Jeg har sett bandet flere ganger før, og vet de har en del fete riff, men denne dagen ble det umulig å skjelne de, selv om jeg prøvde å stå på alle mulige plasser i lokalet. Og for et riffbasert band er det ganske krise, så Whip ble en liten skuffelse. (DOH)

Bedre gikk det for Bergensveteranene The Batallion. Dvs bandet er ikke så gammelt, men det er god fartstid på medlemmene, og det var solide saker de leverte. Her er det rølpa og rocka old school thrash som gjelder, med en passelig dose humor. Frontmann Tore gjør en meget solid jobb, har snakketøyet i orden og oser spilleglede, og man kan ikke annet enn å rope "Alright!" til det The Batallion leverer. Skikkelig partymetall hvor testosteronet spruter. Det er harry, det er bredbeint, og det er gruelig trivelig. (DOH)

Obsidian Throne kommer fra Texas i USA og ble startet i 2005. Deres første album ”Behind The Veil” kom i 2007. Scenen på John Dee bader i orange tåkeaktig lys idet bandet, bestående av fem svartkledde menn starter showet. De er for meg ett nytt og spennende bekjentskap. Vokalisten er lite og tynn, og nok ett eksempel på at kroppsstørrelse og stemmekraft ikke nødvendigvis er proporsjonale. Musikken kan karakteriseres som thrasha deathmetal og de krysse av på min liste over band som bør sjekkes ut nærmere. (ACB)

Nå skulle egentlig det bristiske bandet Ramesses ha spilt, men i følge vokalisten i Obliteration: ”Så er Ramesses syke i dag, og vi skal være vikarer.” Det finnes to typer vikarer: de litt trøtte og de kule, og Obliteration hører helt klart til den siste kategorien. De kommer fra Kolbotn i Akershus og spiller death metal av det mer brutale slaget. Det låter variert med en god del temposkifter. Bandet oser av genuin spilleglede, og tilhørerne rives med. Hvis noen skulle trenge en vikar, Obliteration kan anbefales på det sterkeste. (ACB)

For andre(!) gang i historien var det duket for Tulus-konsert. Ja, utrolig nok var dette den andre gigen noensinne, forrige gang var på nå nedlagte Mars, som oppvarming for Old Man's Child i sin tid, kan det ha vært cirka '98? Altså rundt regnet 10 år mellom hver konsert på disse gutta, derfor var det bare å innfinne seg når Tulus fant det for godt å innta Inferno. Og standarden ble satt allerede fra start, hvor de dro i gang med et par skikkelige gromlåter fra Pure Black Energy. Låter fra alle skivene ble spilt, med hovedvekt på Pure Black Energy og Evil 1999. Personlig hadde jeg foretrukket et par låter til fra Mysterion-skiva, som de kun dro tittel-låta fra, og jeg savnet også låta "Søstre av Natten", men man skal da ikke klage for meget heller, vi fikk mye snop. Som sikkert mange vet er hovedpersonene i Tulus og Khold identiske, og når duoen får selskap av Satyricons tidligere live-bassist er det ikke sceneerfaring det skal stå på, og de leverer bra. I tillegg hadde de faktisk med seg en stryker-duo for ymse partier, en kar på fiolin og en på noe jeg bare kan gjette var en cello, pluss en kar til på akustisk gitar og tangenter. Fint skal det være. Og du og du, så trivelig dette var. Man får bare tro det ikke går ytterligere 10 år før de føler for å gjøre en evt neste gig. (DOH)

Franske Benighted er neste band ut på John Dee og nå starter dagens og kanskje hele festivalens mest intense og forrykende konsert. De spiller en blanding av thrash/grind/death og ”energitrøkket” er der fra første strofe. Publikum oppfordres til å komme opp på scenen og etter en stund våger de modigste av de svarte sjelene å etterkomme oppfordringen. Skal du av scenen etter gjestopptredenen er det ingen annen mulighet enn å ”dive” ut i salen. Tror det er første gang jeg har sett slikt i Norge. Kort og godt: ”energisjokk” fra Frankriket. (ACB)

Gamle menn preget virkelig fredagen på Rockefeller, og intet unntak med Gorefest. Nederlenderne får da i gang rockefoten med sin death metal, og det er koselig, men det finnes andre band som gjør dette bedre. For meg blir dette litt småkjedelig i lengden, men sikkert stor stas for de som har fulgt bandet siden 80-tallet og utover. (DOH)

Den Saakaldte er ett stjernespekket lag bestående av Sykelig, Jormungand (DHG), S.Winter (Aeternus, Gehenna), Niklas Kvaforth (Shining, Skitliv) og Seidemann (1349, Pantheon). Musikken beskrives som syk black metal og når albumet har fått navnet ”Øl, Mørke og Depresjon”, får man vel en følelse av at dette ikke er ett prosjekt preget av plagsomt mye optimisme. Når showet starter sitter vokalist Kvaforth med ryggen til publikum og ser inn i ett speil. Musikken og særlig stemmebruken uttrykker en særdeles mørk og plaget stemning. Må innrømme at jeg gikk før denne konserten var ferdig på grunn av at Satyricon skulle spille på Rockefeller, og det blir alltid veldig fullt under fredagens headlinere. (ACB)

Sirkelen ble på en måte fullendt for Inferno i år. I løpet av sine åtte år har festivalen hanket inn det som finnes av store, norske og fortsatt live-spillende black metal-band. Emperor, Immortal, Mayhem, Dimmu Borgir, Carpathian Forest, Gorgoroth, Enslaved, you name them, de har spilt her alle. Alle, bortsett fra ett band, nemlig årets headliner, Oslos egne Satyricon. Det er ingen tvil om at Satyricon er et ekstremt profesjonelt band å se på scenen, så også denne kvelden. Selv med to nye livemusikere, som forøvrig vel aldri har spilt i Norge før, fremstod Satyricon live som et velsmurt maskineri. Men det har i de siste åra dukket opp en del popfakter og publikumsfrieri i Satyricon som virker noe malplassert i et black metal-band for min del, og jeg tok meg i å bli flau til tider. Gudene skal vite at bandet har en fyldig back-katalog å dra frem godbiter fra, og en festivalgig bør jo alltid være et "best of"-sett. Satyricon valgte i stedet å kjøre en helt ny låt, en av de mer obskure låtene fra Nemesis Divina, og en eller annen bonuslåt som av publikum sannsynligvis bare et par japanere hadde hørt før. Ikke noe galt i noe av dette isolert sett, men når det utgjør 1/4 av et festivalsett blir det muligens litt i overkant mye ukjent materiale. For min smak blir det også for mange låter fra den nyeste skiva, men alt det er glemt når de tråkker til med en av tidenes feteste metal-låter, "Fuel for Hatred". Som ekstranummer venter alle at de skal dra "Mother North", selvsagt, men de gjør i stedet "Hvitekrists Død", og SÅ "Mother North". Fett som faen! (DOH)