INFERNO 2009, Dag 2

Created: 21 November 2011 | Written by Even Knudsen | Hits: 3140

Dag 2

- Tekst: Anne Camilla Bergkvist, Foto: Trine Lindh Justad -

Infernofestivalens andre dag skulle opprinnelig vært headlinet av avantgarde-metallerne Meshuggah. Det ble det dessverre ikke noe av grunnet ryggproblemene til Tomas Haake. The Batallion stilte opp på kort varsel og Pestilence ”rykket opp” til headlinerplassen.

Skjærtorsdag startet på en litt uheldig måte for min del. Jeg hadde glemt billetten til en venninne hjemme, og måtte snu for å hente den. Dermed ble jeg forsinket og misset torsdagens første konsert ( Kraanium på John Dee), og ankom midt i settet til Negura Bunget på Rockefeller. Negura Bunget kommer fra Romania, og er et band jeg lenge har vært nysgjerrig på. De er kjent for sin særegne form for progressive black metal. Bandnavnet skal visstnok bety mørk, tåkete skog, og det er vel heller ingen dum beskrivelse av atmosfæren musikken deres ”fremprovoserer”. Atmosfære og særegenhet er i det hele tatt to meget sentrale begreper når dette skal beskrives. Her er det lange midtempo instrumentale partier som oser av nettopp atmosfære, og som innimellom bygger seg opp til store kresendoer av musikk. Jeg ser de benytter seg av instrumenter som jeg ikke vet navnet på, og som er særdeles sjeldne å se på en ekstrem- metalkonsert. Vokalbruken veksler mellom å være ren og ekstrem. Stemningen er neste magisk, og lukker jeg øynene kan jeg se meg selv sveve gjennom mørk, tåkete, skog. Neste post på programmet tyrkiske Episode13 nede på John Dee. Et litt merkelig typegalleri viser seg på scenen. Vokalisten er stort sett kledd i filler, eller er det bandasjer? Bassisten er sminket på en utsmurt abbath-inspirert måte, og gitaristen ser mer eller mindre ”vanlig” ut. Hvis man lukker øynene og på den måten frigjør seg fra det underlige visuelle utrykket, så hører man enkelt og greit black metal, verken mer eller mindre. Etter å ha lyttet en stund, kan jeg konstatere at det blir litt mye av det samme. Jeg mister interessen og begynner å bevege meg mot Rockefeller, for å sikre meg en fin plass innen Kampfar går på. Kampfar er en band jeg har gledet meg til å se. De har vært trofast til stede på den norske metal scenen siden 1994 med sin mørke hedenske black metal. Scenen fylles av røyk og bandet med den ”spike- kledde” alveaktige, Dolk i spissen dukke frem fra ”tåka”.Musikken er intens og majestetisk. Her er det hvesende ond vokal på hovedsakelig norsk, og det oser av grim kulde. De har det intense drivet i musikken sin som ofte er karakteristisk for mye av den norske black metallen. Dolk er meget klar på hvordan påsken egentlig bør feires, noe publikum tydeligvis er enig i. Etter Kampfar blir det for mitt vedkommende en spisepause. Azarath ble ofret til fordel for en stor, fet og usunn baconpølse fra Narvesen, toppet med rekesalat og rå løk. Mat må man dessverre ha, det blir som kjent mye krøll med bare øl. Nok om det. Pølsen er fortært og The Batallion står på scenen. De steppet som kjent inn på kort varsel da kveldens opprinnelige headliner, Meshuggah måtte avlyse grunnet trommis Tomas Haakes kranglete rygg. Rånemetallerne fra Os tramper inn med sterke rygger, og sparker i gang med sin humoristiske ballerock. Her er menn, menn og ”manneferomoner” og motorolje oser utover tilhørerne. The Batallion er alltid i godt humør, og med mye glimt i øye fremføres den skitne Motörhead inspirerte black/death/thrashen de er kjent for.En av deres absolutt sterkeste sider er publikumskontakten og den medfører stor stemning blant de fremmøtte, og med ordene ”You are dismist, we are The Batallion” avsluttes showet. Ramessens blir neste post på programmet for mitt vedkommende. De skulle egentlig ha spilt på fjorårets inferno, men måtte avlyse grunnet sykdom. Nå er de her og presenterer sin avantgarde, eksperimentelle form for black metal. Det første som slår meg er at dette er musikk en kan drømme seg bort til. Den er seig og melodiøs med lange instrumentale partier. Problemet for mitt vedkommende er at dette blir litt vel monotont i lengden. I tillegg har de en ganske innadvendt sceneopptreden, slik at jeg etter en stund begynner å kjede meg til tross for den mørke atmosfæren.
Så var det Septicflesh sin tur. Etter første tone kunne jeg bare konstatere at jeg i dette øyeblikket overvar festivalens absolutt hvasseste show. Lyden var der jeg sto, syl skarp og på grensen til å være litt for høy, uten at det egentlig gjorde noe. Dette var rett og slett magisk. Her er det brutalitet, melodi og en litt dramatisk horroraktig atmosfære i skjønn forening. Blandingsresepten brutalitet kontra symfoniske melodiøse elementer er så å si genial, og når bandet i tillegg så til de grader makter å levere live, ja, da må det bare bli bra. Septicflesh presterte uten tvil etter min smak, Infernofestivalen 2009’s aller beste konsert. Begeistret og filleristet går jeg ned på John Dee for å se hva Unearthly Trance fra New York kan diske opp med. Dette er en særegen form for doom metal. Det er dvelende, veldig seigt, mørkt og går stort sett i midt tempo driv. Jeg henger fortsatt igjen i Septicflesh’s vidunderlige univers, og er vel egentlig ikke helt klar for et band som Unearthly Trance nå, samtidig som doom metal aldri helt har vært min ”greie”. Rett før siste låt spilles opp, ryker en streng og det blir en liten pause før det hele avsluttes. Nederlandske Pestilence er kveldens headliner. De entrer scenen presis med en Jack Daniels drikkende Mameli i spissen. Veteranene sparker i gang med sin rett frem teknisk-brutale death metal. De presterer et stort sett godkjent show. Det eneste jeg kan sette fingeren på var en tidvis litt for lav vokal, som jeg tror bidro til å gjøre musikken til Pestilence ”tammere” enn den egentlig er. Det må også tas med at jeg ennå ikke hadde landet helt etter den guddommelige konserten til de ”greske gudene”, som slik jeg ser det burde ha headlinet denne dagen.