INFERNO 2010 - Langfredag

Created: 21 November 2011 | Written by Even Knudsen | Hits: 3190

Inferno 2010 - Skjærtorsdag

- Tekst: Anne Camilla Bergkvist, Foto: Trine Lindh Justad -

Langfredagens program bestod av mange deler black metal, litt death metal og noe avantgarde metal. Med andre ord en smakfull oppskrift på en vellykket og opplevelsesrik infernodag. Throne Of Katarsis åpner og gode gamle Mayhem avslutter. Kan en heldiggris få det bedre?

Langfredag åpnet med et band jeg lenge har hatt lyst til å se live. Throne Of Katarsis var i gang presis klokken kvart på seks med å fylle John Dee med sitt blasfemiske mørke. De hadde heller ikke til hensikt å kjede publikum med småpjatt mellom låtene. Her ble den tilmålte halvtimen benyttet maksimalt til det de kan best, nemlig fremføre musikk. Vi snakker om black metal av den rolige dvelende sorten. Bandet stiller i full liksminke og vokalist Infamroth har prydet overkroppen sin med ”anatomisk” skjellettaktig kroppsmaling. En alt i alt stilig og meget stemningsfull opptreden av bandet fra Koppervik. Throne of Katarsis forlater åstedet, og Mistur står klar på Rockefeller. De kommer fra Sogn og Fjordane nærmere bestemt Kaupanger og Sogndal. Musikken de serverte kan beskrives som svart majestetisk og småsymfonisk sognametal med norsk tekst. Det raser av gårde i friskt driv. Vokalen var skrudd litt lavt, ellers var det ingenting å utsette på dette. Bandet var innhyllet i tåkeaktig røyk og ildsøylene smalt i taket. Pyro blir aldri feil. Mistur takker for seg, og jeg beveger meg ned i kjelleren for å få med meg konserten til våre islandske venner, Fortid. De spiller black metal på den gode gamle islandske måten, som på mange måter ikke er så ulik den gode gamle norske måten. Fortid ble i sin tid, nærmere bestemt 2002, startet som et soloprosjekt av Eldur. I 2008 pakket han snippesken sin, flyttet til Norge og begynte arbeidet med å gjøre Fortid om til et band. Musikken er hardslående, småmelankolsk og veksler mellom full øs og midtempo. Det er enkelt og greit typisk stemningsfull black metal. Ram Zet var neste band ut på Rockefeller. Dette var mitt aller første møte med det seks manns- og kvinnesterke ensemblet. Damen var unektelig et stilig skue med huldrehår og fine kjoler. De frontes av to vokalister, en mann og en dame. I tillegg stiller de med fiolin og tangenter. Dessverre var det såpass dårlig lyd i starten at det var litt vanskelig å få noe ut av dette, spesielt for en som ikke var inne i musikken fra før. Heldigvis bedret det seg noe utover i konserten. De spiller en sjangeroverskridende blend av metal og industri. Dette var visst nok fiolinist Saretas (Ingvild Johannessen) siste konsert med Ram Zet etter ti års tjeneste, og det ble markert med en fiolin medley som ble tatt godt i mot av de ikke så mange, men svært så dedikerte publikummerne. Blodspor ble ofret til fordel for en liten matpause, før jeg igjen var ”fit for fight” og klar som et egg for britiske Benediction. Death metal veteranene har holdt koken helt siden 1989, og hadde i følge vokalist Dave Hunt aldri spilt i Norge før. Vel, de kom sent, men godt som det så fint heter. Vi snakker selvsagt om knusende death metal som ikke tar hensyn til kvinner og barn. Gulvet forvandles til en stor moshpit av store hoppende menn som heller ikke tar nevneverdig hensyn til de som er mindre enn seg. Vi fikk servert flere godbiter fra mesterlige ”Transcend The Rubicon”. Britene fremstod som vitale og spill levende, og det virket som om de hadde det fryktelig moro på scenen. Benediction takker for seg og jeg fortsetter kvelden på John Dee i selskap med tyske Obscura og et knippe ivrige medpublikummere. Obscura er for undertegnede et flunkende nytt bekjentskap. De entrer scenen med festivalens mest obskure gitar, den har etter det jeg kan se en uvanlig kort hals. Vokalist Steffen Klummerer fremstår som en svært så scenevandt frontmann der han på utvunget vis kommuniserer med de fremmøtte mellom låtene. Tyskerne spiller en form for teknisk death metal som slo godt an blant infernogjestene. ”Nå er det bare tjue minutter til Ihsahn går på, og ennå står dere her”, uttaler han overrasket. Jeg og flere med meg ble stående igjen helt til slutt. Det er som kjent ikke så lett å rive seg løs og snu ryggen til gode konserter. Ihsahn og Leprous var i gang med den første låta da jeg endelig kom meg opp fra John Dee. Jeg var veldig spent på hvordan dette skulle bli i og med at jeg slet en del med saxofonen på den nye skiva. Den ble i mine ører enkelte steder alt for dominerende. Dette var imidlertid ikke tilfelle live. Om det var fordi jeg hadde vendt meg til den eller om det var fordi den ikke dominerte så mye i live sammenheng, vet jeg ikke. Saxonfonen ble traktert av ingen ringere enn Shinings Jørgen Munkeby. Ihsahn er viden kjent for sin spesielle og sjangeroverskridende black metal av ypperste merke. Lyden var heldigvis bra, slik at Ihsahn fikk demonstrert hvor unik og spennende musikken hans er. Enkelt og greit en herlig opplevelse. Sarpsborgbandet Ragnarok hadde fått oppdraget med å avslutte kveldens program på John Dee. Som forventet var salen temmelig full. En messende intro ble spilt over høytalerne før Hansfyrste med følge sparket i gang showet. Jeg så dem på samme scene i 2004, da de var på turne med Behemoth, Krisiun og Incantation, og husker fortsatt hvilket helvetesfyrverkeri de leverte den gangen. Helvetesfyrverkeri blir det nå også. De spiller for de uinnvidde, erkenorsk black metal som seg hør og bør i full krigsmaling. Sjefen sjøl skåler flittig med publikum, og da konserten ble avsluttet med kongelåta ”Black Door Miracle”, var det ikke mange nakker som var i ro. Vel, mer banging skal det bli. Mayhem har nemlig fått jobben med å headline kvelden, og hvis alle forstå-seg-påerne fra moteverden hadde vært like opptatt av hvordan metalfolk gikk kledd som grand prix outfits og gallakjoler, ville sannsynligvis Attila vært en mye omtalt mann. Det er alltid spennende å se hva han dukker opp i. I kveld var det en prestekjolelignende, eller alba og messehaggellignende kreasjon som var blitt foretrukket. Han er som vanlig strekt sminket og dukker frem med ljå og røkelseskar. Konserten, eventuelt påskens svarteste messe er i gang. Hellhammer sitter godt skjult bak et stativ med diverse slakteavfall. Salen var så stappfull som det er fysisk mulig for den å være. Mayhem kjørte i gang og det var flammer, pyro, og ja, ”pure fucking armageddon”. Jeg synes det er svært vanskelig å feste en Mayhem konsert på papiret. Enkelte ting bare må oppleves. Det hele avsluttes med at Messiah som var vokalist i Mayhem fra 1986 og til 1987, sang låta ”Pure Fucking Armageddon”, mens Attila ble korsfestet. Med andre ord en meget aktuell handling i hjertet av påsken, og en ekstremt verdig avslutning på en infernalsk dag.