Endelig er det påske og hva er da ikke mer naturlig enn å pakke vekk skia, spise appelsin og kvikklunsj til nattmat, og innta en overdose god ekstrem metal. Infernofestivalen 2012 bød på fire dager med supre konsertopplevelser og headlinere som Borknagard, Autopsy og Arcturus. Enjoy!!

Tekst og foto: Anne Camilla Bergkvist

Klubbdag:

Kalenderen viser 4.april og det betyr at klubbkvelden til Infernofestivalen er i gang. Jeg velger meg Blå, og første band på scenen er Chton. De spiller mørk, seig death metal krydret med en dyp ekstrem vokal. De varter opp med trøkk og en kjapp trommesolo midtveis i konserten. Mange synes trommesoloer er kjedelige, men jeg må innrømme at jeg har en liten ”soft spot” for dem. Jeg er selv av typen ukoordinert helikopter, og forstår rett og slett ikke hvordan det er mulig å få det til. I følge spillelista som var teipet opp på scenegulvet spilte de ”Scavenger of A Dead World”, ”Crawling Chaos”, ”Babalon And The Beast Conjoined”, ”Unholy Communion”, ” Death Awaits, ”Gods Of The Flesh”, ”Rat Bag” og ”Book Of Black Earth. Manifest overtar med guts og energi, og etter noen låter kaster vokalist Stian Leknes skjorta. Det skåles og han spør om ”søringan” ikke drikker øl. Musikken er en form for death metal med masse midt i trynet attityde. Det hele avsluttes med en knall cover av Motörheads deilige ”In The Name Of Tragedy”. Ellers spilte de: ”Unrelenting”, ”The Art Of War”, ”A.45To Pay The Rent”, “Savage”, “Swine”, “Lullaby (Bedtime For Bastards)” og “Machinery Of Violence”. Nå skulle egentlig Headspin ha spilt, men de ble nødt til å trekke seg slik at bergenske Hellish Outcast ble neste post på programmet. Hellish Outcast er frontet av Thebon fra Keep Of Kalessin. Her er det tøff death-thrash som gjelder og når den toppes av Thebons etter min mening rå ekstremvokal, så bare må det bli bra. Bandet gitr jernet, og alt er fint, bortsett fra at jeg innimellom synes vokalen er litt lav. De spilte ”Djinn”, ”Forget”, ”Hubris”, ”Death”, ”The View, So Disgusting”, ”Your God Will Bleed”, ”Genocide”, ”Ten Times Stronger”, ”Face Forced Down” og “Rapid Eye Movement”. Dette var programmet på Blå, og siden jeg har en lang festival full av spennende konserter foran meg velger jeg å kaste inn det berømte håndkle, og gå hjem og lade opp til neste dag.

Skjærtorsdag:

Corpus Mortale åpner på John Dee. Danskene disker opp med bein tøff krunchy death metal og en deilig growl. De er et nytt bekjentskap for undertegnede, men de har etter det jeg forstår holdt på en god stund, helt siden 1993. Tekstene handler etter det som sies mellom låtene om diverse måte å avlive artsfrender på, altså mord. Med andre ord teknisk, blodig og brutalt, og absolutt noe jeg mer enn gjerne hører mer av. Fra mord til fest. Trollfest spiller opp på Rockefeller med hele tolv troll på scenen. Her er det svart ompafyllefest og ”True Norwegian Balkan Metal” for alle pengene. Trollfest lager show og moro, og med instrumenter som saksofon og trekkspill kjører de helt klart sin egen stil. En sprelsk og morsom åpning, og publikum inviteres med til å ”voffe” på ”Helvetes Hunden GARM”. Undying Inc tar over på John Dee. Dette er en type thrash-death-core metal med speed og tæl. Fire svartkledde, veltrente unge menn gir jernet. Vokalen er muligens litt ”ropete” etter min smak, men alt i alt er det veldig tøft og rett på. Enkelt og greit noe som det vil være fint å hoppe opp og ned til når man har behov for å få ut aggresjon. Anaal Nathrakh vokalist V.I.T.R.I.O.L. gjør en svært original entré, ved å entre scenen fra publikum gjennom fotopitten. En forvirret sikkerhetsvakt iler til og vil geleide vekk den ”ulydige” publikummeren, som viser armbåndet sitt og sier: ”I’m going up there, I’m going to play, mate”. Han er i det hele tatt en svært så pratsom og frittalende kar. Han snakker mye mellom låtene, og er blant annet tydelig på hva han mener om det han kaller fashion black metal der hvilket merke som er på solbrillene dine er viktigere enn musikken. Han tar gjerne en diskusjon med publikum, og da en tilhører ”yppet”, avfeide ham det med at ”I’m bigger than you, and on more drugs than you”. Musikken befinner seg et sted mellom black metal og grind core, og sparker kraftig rumpe, hardt og kontant. Konsortium stiller i hvite masker og blar i en bok som etter det jeg kan seg er det nye testamentet. Musikken ligger i gata hvas, mørk ekstrem metal. Stilig og både se og høre. Tilbake på Rockefeller bokstavelig talt ”flammeblåser” Frost i gang black metal orkesteret 1349. Egentlig var det nå belgiske Aborted skulle ha spilt, men da de meldte avbud steppet til min store glede, ”pesten” inn. Jeg tar meg i å undres over hva trommis Frost er laget av, der jeg står og beundrer den vanvittige motoren i musikken. Ravn leder an, og tar oss gjennom showet med den overlegne selvfølgelighet som preger naturlige frontmenn. 1349 fungerer alltid storartet live, og det gjør de denne gangen også. Jeg fikk med meg at de blant annet spilte ”Devil In The Desert”, ”When I Was Flesh”, ”Sculpture Of Flesh”, ”Serpentine Sibilance” og en fantastisk versjon av kongelåta ”I Am Abomination”. 1349 innfridde og det gjorde også et annet band som titt og ofte okkuperer stereoen min, nemlig black thrash bandet Vesen. Nesbuene er ikke redde for å ha det gøy på scenen, og det smitter over på tilhørerne. Det blir liv i salen, og de er ikke dårligere enn at de spiller to av mine vesenfavoritter ”S.A.D.O.” og ”Funeral Stench” fra brilliante ”Desperat Mindless Aggression”. Kort oppsummert møkkete musikkmoro med en elengant tvist. Vesen takker for seg og Triptykon står klare på den store scenen, som for anledningen bader i røyk og blått lys. Triptykon er satt sammen av restene etter mektige Celtic Frost, og frontes av legendariske Tom G. Warrior, eller Tom Gabriel Fisher som han egentlig heter. Konserten byr på en atmosfærisk reise i monotont, nesten meditativt svart. Ravn fra 1349 er gjestevokalist på en låt, og han bukket dypt for den store mester da han kom og da han gikk. Fra magien på Rockefeller går turen ned til Johne Dee og Churche of Misery. De ble dannet en gang midt på 90-tallet og er sterkt influert av Black Sabbath og 70-tallets heavy rock. Vi snakker god gammeldags doom. De stiller på scenen med store kors rundt halsen og er i grunnen helt 70-talls sabbath i alt de gjør. En fin reise tilbake til heavyens røtter. Churche og Misery takker for seg, og det er klart for kveldens headliner, Borknagard. En opplagt gjeng tar i mot de oppmøtte på Rockefeller. Musikken deres kan beskrives som melodiøs, atmosfærisk skjønnhet. Siden starten i 1994 har de rukket å utgi åtte album, og det niende er rett rundt hjørnet. De har fått en ny ung trommis på laget, som fikk vise frem sine ferdigheter gjennom en trommesolo. Borknagard hører ikke med blant de bandene jeg har hørt mest på oppgjennom tiden, så jeg kjenner ikke musikken deres så godt. De er i mine ører best når de veksler mellom eksterm og ren vokal. Publikum var nok litt slitne, men Borknagard var så engasjerende at det fort blir glemt. En solid avslutning på Infernos første dag.

Langfredag:

Kanadiske NecronomicoN starter dagen på John Dee. Dette er black-death metal med deilig brutalitet. Gutta er åpne om at de er glade for å få spille på Inferno og uttrykker takknemlighet over den profesjonelle behandlingen de har fått. ”Alle er jo greie mot oss”, gliser vokalisten. De kjører full pakke med liksminke og nagler, og det jeg hører fenger så mye at jeg på vei til showet til Merah legger turen innom merchbua og plukker med meg et eksemplar av skiva deres. Merah er brødrene Grønbechs nye prosjekt, og var et av de bandene som jeg på forhånd var veldig spent på å se. Jeg møtes av et spennende visuelt inntrykk. Vokalisten står bak trommesettet ikledd maske og kappe. Bak ham snurres det filmsnutter på et lerret. Vi får også en slags happening midtveis i showet der to hvitkledde med pest-doktormasker tauer inn en fange i lenker. Musikken er en blend av metal og elektroniske elementer, og sammen med fremføringen gjør det hele et mektig inntrykk. Aeon Throne sparker i gang på John Dee. Dette er et ungt band fra drammenstraktene, men de fører seg som om de er langt mer erfarne enn deres alder skulle tilsi. Her er det aggressiv black thrash som gjelder. Fulle av spilleglede fanger de publikum og gir jernet og mer til. Et spennende ferskt band på vei opp. Agalloch tar over på Rockefeller og varter opp med melankolsk, melodiøs metal. Det er mange rolige til midttempo låter og det er mektig og kraftfull på en stille måte. De spiller mange lange instrumentale partier som toppes av en hvesende ekstremvokal. De uttrykker glede over å få spille på festivalen, og føyer seg inn i rekken av artister som skryter av den profesjonelle behandlingen de får her. En fin og sjeldent stille metalopplevelse. Velnias utgår grunnet skrive og telefonpause, så neste band ut for mitt vedkommende blir derfor Tjuder. Tjuder er barn av den norske black metal scenen og med nesten tjue år på baken, hører de til blant den eldre garde i denne sammenhengen. Her er det nordavind og aggresjon i hver tone, og de tegner en atmosfære av iskaldt inferno. Høy speed og hvesende ekstremvokal. Tjuder leverer alt en fan av norsk old school black metal måtte ønske seg til min og resten av publikums store glede. Dead Trooper utgår til fordel for en hardt tiltrengt spisepause, så når thai kyllingen er fortært, står Absu klar på Rockefeller. Den mystiske og mørke musikken er ikke helt enkel å sette i bås eller beskrive, men et stikk ord kan være okkult stemning kombinert med klinisk intensitet. Noe annet som er med på å gi hele opptredenen deres et litt mystisk uttrykk, er det at det er trommeslageren som står for det meste av vokalen, og i og med at scene er fylt med så mye røyk at han nesten blir borte, ser det ut som om sangen kommer ut fra intet. Fra amerikansk ekstremmetal til islandske Sólstafir. John Dee er stappfull, og det er stor stemning. Det er tydeligvis mange som har sett frem til dette besøket. Black metal bak med psykedelisk rock foran i lydbildet sier programmet, og det er muligens ingen dårlig beskrivelse. Nerven i låtene er melankolsk og smertefullt, og det hele er svært melodiøst. Den lille intime John Dee scenen kler dem meget godt. Vårt broderfolk i nord-vest takker for seg, og Autopsy kjører i gang. Rockefeller fylles av kaskader med brilliant, teknisk brutalitet. Dette er også et band med en syngende trommeslager, uten at det har den samme visuelle virkningen som det hadde i Absus tilfelle. Da de kom sammen igjen i 2009, skal de etter sigende ha sagt at ”alt vi har å tilby er mer brutalitet”. Det stemmer, og brutaliteten er klinisk og ren, nesten som en operasjonssal, eller skal vi si obduksjonssal? Kort og godt et drevent og solid gjennomført show. Det var dag to, og da er det bare å gå hjem og lade opp til tredje og siste dag, som i likhet med de foregående er som en spennende godtepose full av snadder.

Påskeaften:

Aggravator moser i gang med tøff thrash fra Texas, og texas blir det idet noen av de ikke alt for mange fremmøtte starter en moshpit. Det er en tøff og ujålete rett frem trøkk som får folk til å våkne. Vel blåst. Fra trøkk og moshpit i kjelleren, til sort messe på Rockefeller. Sceneteppet trekkes til side og avslører en scene opplyst av talglys og gravlykter. De kjører i gang med flammeblåsing og brennende kors. Vi snakker selvsagt om Throne of Katarsis og deres episke og utvilsomt veldig norske black metal. Her er alt det visuelle på plass med liksminke og nagler, og i stearinlysskjæret gir det et stemningsfullt uttrykk. Musikken varierer fra rolig midttempo, til fullt kjør. Et til fingerspissene elegant gjennomført black metal show. Svartjern overtar på John Dee og nok en bølge ”unholy-old-school-black-metal” skyller over publikum. Det blir mer liksminke og iskald nordavind i riffene. Jeg har hørt mye bra om disse, og etter konserten å dømme, stemmer ryktene. Mange hadde møtt opp, og mottagelsen var bra. Einherjer fortsetter kvelden på Rockefeller. De er kjent for sin folketoneinspirerte viking-black metal. Vokalist Grimar kjører en jovial dialog med publikum, og ganske tidlig i settet spiller de min favoritt Einherjerlåt, ”Berserkergang”, og etter stemningen å dømme så var det nok flere enn undertegnede som likte den. Musikken har en karakteristisk militant marsjaktig ”edge” som er med på å gi låtene deres en egen signatur. En kraftfull og godt gjennomført konsert av krigerne fra vest. Neste band er jeg veldig spent på. Ancient Wisdom kommer fra USA og programmet beskriver musikken deres som en slags mørk, okkult rock med akustisk gitar. Dette må sjekkes ut. Sceneteppet trekkes fra og avdekker blant annet en kar med solbriller og en ”twin-akustisk-gitar-attack”. Røkelse fyller rommet, og jeg overhører at det er flere enn meg som er litt småskeptisk til dette. Musikken er ganske mørk og rolig. Tekstene skal i følge omtalen handle om hedenske skikker og forbudt visdom. Det hele har en mystisk ”touch” og jeg kan konkludere med at det var en spennende og litt annerledes inferno opptreden. Fra rolig alternativ rock til en storm av ultrabrutal og ultrateknisk death metal. Vi snakker selvsagt om polske Decapitated. Vokalist Rafal Piotrowski er en energisk herremann som jumper ned i fotograva for å få nærkontakt med fansen. Historien til death metallerne inneholder alt fra triumf da de i meget ung alder fikk platekontrakt, til tragedie da en bussulykke kostet trommeslager Vitec livet og vokalist Covan ble hardt kvestet. Nå er de tilbake med energi og guts. Låtene fremføres med kirurgisk presisjon. Stemningen blant tilhørerne er god, og det samme er lyden. Tøft og rett i trynet, som seg hør og bør. Nederlandske The Monolith Deathcult spiller death metal med en elektronisk vri. En intro kommer på før bandet viser seg på scenen. De kjører på med tre vokalister, eller sagt på en annen måte, gitaristene og bassisten deler vokaljobben. Det går i brutal ekstermvokal og de elektroniske elementene som spilles på bånd i bakgrunnen gir det hele et par ekstra knivskarpe kanter som fungerer veldig godt. Det klinger godt, faktisk så godt at jeg bestiller albumene deres på internett dagen etter. Witchery freser i gang på Rockefeller. Frontmann Emperor Magus Caligula fører an i svart lær og krigsmaling. Han prater hyggelig med publikum, mens han med stødig rutine leder oss gjennom settet. Dette er black thrash med et hint av småmorbid humor. Et trivelig nytt bekjentskap for mitt vedkommende. Så er det klart for trønderlags nye black metal håp, One Tail, One Head som skal avslutte programmet på John Dee. De stiller i en rød-blodig utgnid liksminkevariant og scenen er opplyst av stearinlys, etter det jeg kan se med strak hals langt bak i folkemengden. Her snakker vi ond, vridd old school black metal som er både rasende og intim på en gang. Det er på en måte både sofistikert og midt i trynet. Fett! Arcturus har fått æren av å headlien hele festivalen og starter med dunder og brak i det pyroen slippes løs. Scenen bader i blått lys, og borti hjørnet ligger det et fly. ICS Vortex eller Simen Hestnæs som han egentlig heter, leder publikum inn i Arcturuses snodige univers. Har du hørt dem en gang, glemmer du dem ikke. Vortex ”smal talker” med de fremmøtte på sin egen rare og morsomme måte, og da en i salen brøler ut en sangtittel, sier han bare: ”Åh, vil du høre den? Ok, da tar vi den”. Arcturus er ikke lett å plassere sjangermessig, men begrepet avantgarde ekstremmetal kan kanskje forklare noe. Vortex synger godt, og entusiasmen i salen var stor. En dugelig og svært så verdig avslutning på fire fine dager, fylt til randen av god musikk. Takk inferno arrangører for nok en godt gjennomført festival.