METALLICA - Oslo Spektrum 30. juli 2009
- Tekst av Anne Camilla Bergkvist -
Så var den endelig her, den store dagen som alle vi Metallica-fans (med konsertbillette til 30.juli) har gledet oss til. Spektrum begynner å fylles opp, og folket samles rundt den runde scenen midt i hallen. I taket henger det lysrigger utformet som likkister. Jeg rigger meg til ved gjerdet, med et glass rødvin. Presis klokken 19:00 slukkes lyset, og Mastodon entrer scenen. For at en scene som er plassert midt i lokalet skal fungerer, er man avhengig av at utøverne på scenen beveger seg. Hvis ikke ender konserten opp med en bakside og en forside. Mastodon beveget seg svært lite. Det var bare gitarist Bill Kelliher som våget seg en runde rundt og bak til oss som endte 
opp med å bokstavelig talt se Mastodonkonserten bakfra. Når det er sagt, var det likevel trivelig å få musikken deres servert live. Jeg håper de snart kommer tilbake og spiller i et mindre konsertlokale, som muligens vil kle deres noe innadvendte live-stil bedre. Neste band ut var de sorte fårene i Lamb Of God. Disse er i motsetning til Mastodon ekstremt utadvendte og energiske, og taklet dermed rundscenen godt. Her er kommunikasjon med publikum en sentral del av showet, og de bruker hele scenen, hele tiden. Når det gjelder musikken til Lamb Of God, så må jeg dessverre meddele at jeg er en tanke lunken. Deres ”american – metal”, begeistrer ikke meg på tross av at de er et meget godt liveband. Jeg sliter kort og godt med vokalen deres. De lager uansett et flott show, og gjør hva de kan for å få opp stemningen, noe de etter hvert også klarer. Etter nøyaktig tre kvarter, er den tunge jobben som oppvarmer for Metallica over. Ett kvarter på overtid, fyller gode gamle ”Ecstacy Of Gold” Spektrum, og publikum svarer med et brøl. En etter en sprinter bandet opp på scenen, først Kirk, så Robert, deretter James og til slutt Lars. Metallica er i gang, og åpner like 
godt med ”That Was Just Your Life”, som også er åpningssporet til Death Magnetic. Spor to ”The End Of The Line” fra samme plate følger, før vi tar et langt steg tilbake i tid til deilige ”For Whom The Bell Tolls”. Salen eksploderer, og atmosfæren er stinn av reinspikka glede. ”Holier Than Thou” fra det svarte albumet følger tett etter ”Bellz”, og i det den toner ut, fyres det opp med geværmaskin ild og pyro, og de første tonene til ”One” kjærtegner øregangene. ”We’ve gonna make history tonight”, brøler James, og jumper frem til 2008 og Death Magnetic med ”Broken, Beat And Scared”, tett fulgt av ”My Apocalypse”, fra samme skive. ”Do you want to hear something really heavy”, spør sjefen sjøl retorisk, før ”Sad But True”. Deretter roes det ned med vakre ”Welcome Home (Sanitarium)”, før det igjen blir et par låter fra det nyeste albumet, først ”Judas Kiss”, så ”The Day That Never Comes”. Den obligatoriske klassikeren ”Master Of Puppets” følger på, før den låta jeg som gammel Meatllica-fan har drømt om å overvære live, i hele mitt ”metallica-liv”, den sinte, sinte ”Dyers Eve”, fremføres. Ungdommelig raseri avløses og lindres av den smektende ”Nothing Else Matters”, før den skumle ”vuggevisa”, ”Enter Sandman” sparkes i gang. Nå har vi kommet til det punktet i programmet der vi spiller en cover av en låt som har betydd mye for oss, annonserer James og spiller opp Queens gode gamle ”Stone Cold Crazy”. Så kommer ”Motorbreath”, kveldens første smakebit fra debutskiva, Kill’ Em All, før det hele avsluttes med ”Seek And Destroy” fra samme album. Tradisjon tro har Metallica igjen maktet å levere en opplevelse av en konsert. Det er godt mulig undertegnede er på grensen til å være innhabil, med tanke på å anmelde Metallica, men det virker som de 9999 andre som er i Spektrum denne kvelden er like fornøyd som meg. Jeg fatter ikke hvordan det er mulig å levere slik de gjør, gang på gang. De oser slik jeg oppfatter dem av gjennomført genuin og sprudlende spilleglede. Det ble spilt mye fra det nye albumet, noe som var helt greit, og det var veldig moro å høre hvor godt det nye materialet gikk sammen med det gamle. Kort oppsummert en ti-stjerners konsert som varmet godt om hjerterota til en metallica-idiot av mitt kaliber.
Latest reviews
THE HALO EFFECT Days Of The Lost
THE DEVILS OF LOUDUN Escaping Eternity
STORMKEEP Tales Of Othertime
PATHOLOGY The Everlasting Plague
MASSACRE Resurgence
