PEACE & LOVE FESTIVALEN 2009, Dag 1
.
Peace & Love Festivalen 2009
22-27 juni, Borlänge, Sverige
Dag 1
- Tekst og foto: Anne Camilla Bergkvist -
Peace&Love festivalen fyller ti år i år, og har som vanlig satt sammen et spennende program. Den ble startet i sin tid som en del av Peace&Love foreningen som skulle være en motvekt til alle problemene Borlänge by slet med. Peace&Love er en upolitisk og ikke-religiøs organisasjon som jobber mot vold og rasisme i nærmiljøet. Festivalens første dag har tradisjon tro mange spennende navn på plakaten og headlines i år av ”bad-boy-bandet” Mötley Crüe.
Backyard Babies blir det første bandet jeg rekker å se på årets festival. Festivalområdet var flyttet ut av Borlänge sentrum og inn i folkparken, med det resultat at også innsjekkingen var på et annet sted. Vi surret ganske mye før vi fant den, mye grunnet svensker som ikke skjønte norsk og som sendte oss til campinginnsjekkingen i stede for festivalinnsjekkingen. Dette førte til at jeg gikk glipp av konserten til Evergrey. Nok om det, Stockholmsrockerne sparker i gang på den nye giga-scenen, Utopia. Den er slik jeg ser det unødvendig stor, så stor at utøverne på scenen reduseres til små enkeltstående prikker som er på vei til å bli slukt av et forhistorisk monster. Backyard Babies var vel de som taklet ”mastodont-scenen” best av de bandene jeg så spille der. De kjører i sedvanlig stil et høyenergisk rockeshow. Dregen ser ut til å være i storform, og publikum likeså. De er tydeligvis populære, for 
stemningen var høy, så høy det er mulig å få den midt på lyse dagen foran en scene som er alt annet enn intim. Etter at ”bakgårds-beibiene” har takket for seg, blir det en times venting før Monster Magnet skal til pers på sammen scene. Det første som slår med idet de viser seg, er at vokalist Dave Wyndorf må ha spist mye sjokolade siden sist. Han var gått fra å være en temmelig ”skinny” rocker til å bli en godslig tjukkas på ikke så alt for mange år. Den velkjente stoner rocken dundrer over sletta, og de oppmøtte som på langt nær var mange nok til å fylle den (noe som ikke nødvendigvis betyr at oppmøtet var dårlig), virker svært så fornøyde. Bandet gjør en hederlig innsats, men så var det den store scenen da… Etter en stund går jeg og et par andre ned til cosmosscenen for å ta en titt på puncke bandet Tysta Mari, som jeg i all min uvitenhet hadde avskrevet som ei singer-songwriter dame. Jeg mottar en vennskaplig dask i bakhodet for dumheten. Stockholmspunkerne er på ingen måte tyste, men presenterer enkelt og greit real punk rock. Vi får med oss de to siste låtene, før vi beveger oss mot ølteltet for å slappe av før Thåstrøm. Ølteltene dette året var rene katastrofer. Først måtte man stå i en uendelig kø for å komme inn, deretter en enda mer uendelig kø for å få kjøpt drikkevarer. Bak disken sto det tre forvirrede unge frivillige som skulle ta betaling og tappe samtidig. Slikt tar tid, og når vi festivaldeltagere skjønner det, kjøper vi så mye fludium det er fysisk mulig å bære når vi endelig slipper til. Uansett, vi fikk til slutt kjøpt det vi skulle ha, og rakk akkurat å bøtte det i oss før Thåstrøm gikk på. Jeg fikk med meg de to første låtene før jeg gikk tilbake til ”bronto-tyrano-dinosaurscenen” for å se noen andre forhistoriske skapninger, nemlig Mötley Crüe. Mötley Crüe er det aller første bandet jeg så live, og det var da de spilte i 
Skedsmohallen en gang på slutten av 80-tallet. Fra første tone får jeg bekreftet hvorfor jeg aldri har blitt noen ihuga tilhenger av disse. Stemmen til Vince Neal er så lys at jeg tar meg i å undres over om han på et eller annet tidspunkt i livet har hatt et uhell med en kniv eller et kne eller noe. Han synger vanvittig lyst, og jeg er stort sett ikke så veldig glad i fistelvokal. Scenen blir i største laget for dem også, men de gjør så godt de kan. Trivelig gjensyn med gode gamle svisker er alltid velkomment. Vi fikk blant annet ”Shout At The Devil”, ”Live Wire”, ”Girls, Girls, Girls”, som var den låta som sparket best for min del, samt ”Dr Feelgood”, ”Don’t Go Away Mad (Just Go Away)”, og til slutt som ekstranummer fikk vi hintet ”Home Sweet Home”. Stakkars syke Mick Mars spilte en solo, og han gjorde i følge en fra mitt reisefølge alt det gale det var mulig å gjøre med en gitar. En annen jeg kjenner som var der, og som er en stor fan av Mötley Crüe, mente det ikke gjorde noe når det gjaldt Mick Mars. Ekte Mötley-fans er bare glade for at Mick Mars fortsatt makter å spille, noe som for så vidt er helt riktig når man ser hvilken forfatning den mannen er i. Det er nærmest mirakuløst at den krokete og utmagrede kroppen i det hele tatt er oppegående. Yngstemann, Tommy Lee hadde heldigvis vokst fra puppekameraet sitt. Da de spilte i Spektrum for noen år siden, stilte han opp med et kamera og oppfordret kvinnene i salen til å trekke opp blusen. Nå nøyde han seg med å ta en løpetur langs gjerde og klaske hender med oss på første rad. Jeg bommet på hånda hans og klasket til ham i brystet i stede. Mötley Crüe, er og har alltid vært et eneste stort rock ’n’ roll circus. Det er de fortsatt. Skal jeg likevel sette fingeren på noe, må det være det at de ikke spilte Mötley- favorittene mine: ”Too Fast For Love” og ”Looks That Kill”, denne gangen.
Latest reviews
THE HALO EFFECT Days Of The Lost
THE DEVILS OF LOUDUN Escaping Eternity
STORMKEEP Tales Of Othertime
PATHOLOGY The Everlasting Plague
MASSACRE Resurgence
