PEACE & LOVE FESTIVALEN 2009, Dag 2

Created: 21 November 2011 | Written by Even Knudsen | Hits: 3011

Peace & Love Festivalen 2009

22-27 juni, Borlänge, Sverige

Dag 2

- Tekst og foto: Anne Camilla Bergkvist -

Peace&Love festivalens andre dag, var vel den av dagene som etter min smak hadde det beste programmet. Noe annet som var fint var at ingen av de konsertene jeg skulle se var satt opp på den overdimensjonerte Utopia-scenen. Cult Of Luna, Turboneger og Satyricon sto på plakaten denne dagen.

Festivalens andre dag starter med Sator-konsert på Eldoradoscenen, som er plassert rett nedenfor blokka der kongelåta deres ”I’d Rather Drink Than Talk”, ble til. Borlänges store rocke-sønner stråler om kapp med sola, og viser tydelig at de trives på hjemmebane. De var en av årets overraskelser, og det er ingen tvil om at hjemmepublikummet er fornøyd med det. For de som ikke kjenner til Sator fra før, så spiller de rett frem punk rock. En blid og opplagt vokalist, Kent Nordberg fleiper med at dette er alt dere får for 150 000,- svenske kroner, før de spiller opp siste låta, den geniale ”I’d Rather Drink Than Talk”. Idet den toner ut, sier jeg ”på gjensyn” til mine venner, og går for å finne Orionscenen der det unge Västeråsbandet, Intrive skal spille. Etter en del leting, finner jeg ut at den ikke er en ute-scene, men at den er plassert inni Galaxensenteret. På grunn av dette går jeg glipp av starten på konserten. Jeg konstaterer raskt at det dreier seg om typisk melodiøs svensk death metal, som fremføres med sjarmerende mye iver og spilleglede. Det var ikke mange tilhørere i rommet, og jeg misstenker en del av dem for å være venner av bandet. Dette ser ikke ut til å legge noen demper på humøret, og den energiske tangentmannen Johan Hedlund, hopper til og med ut i salen og starter en moshpit foran scenen. Etter det forrykende friske showet, går turen bort til Venusscenen der Cult Of Luna skal opptre om kun kort tid. Cult Of Luna disker opp med sin særegne atmosfæriske form for metal. Her er det intet publikumsfrieri eller annet snakk mellom låtene. Bandet går på og spiller musikk. Det eneste som kan minne om show, er at det innimellom spys ut røyk fra scenen. Musikken er i likhet med sceneopptredenen veldig innadvendt. Jeg synes det er fint en liten stund, men det blir som forventet for ensformig for min smak i lengden. Det virker imidlertid som tilhørerne rundt meg koser seg glugg i hjel der de med lukkede øyne nikker med. Konserten avsluttes brått, ved at bandet går. Nå har øyeblikket jeg har gruet meg for en stund kommet. Opeth og Turboneger overlapper så mye at det blir umulig å få med seg begge. Jeg kommer til å se Opeth på to andre festivaler senere i sommer, slik at jeg velger til slutt å troppe opp hos Turboneger først, med en klar plan om å gå fort hvis de leverer like halvhjertet som de gjorde sist jeg så dem. De kan etter min erfaring være alt fra et liveband av superformat, til en gjeng likegyldige slasker som det lyser ”couldn’t care less” av. Sletta foran Shangrilascenen begynner å fylles av denimkledte turbojugend. En av Turbonegers mange introer, spilles og ”dongri-negrene” inntar scenen. Det virker som om gode gamle live-takter er tilbake. Hertugen, som på sitt beste er et geni av en frontmann, er tilbake i god gammel form. Han virker tent og tilstedeværende der han serverer sine små-plumpe frekkheter på klingende svorsk. Den gamle turboklassikeren ”I Morra Skal Eg Daue”, dedikeres stakkars Michael Jackson som gikk bort dagen i forveien. De serverer en god miks av nytt og gammelt, og det ser ut til at den yngre garde turbofans gleder seg like mye over det nyeste materiale, som det av eldre dato. Vi får høre blant annet ”Get It On”, ”High On Crime”, ”All My Friends Are Dead”, ”The Age Of Pamparius” og ”Back To Dungary High”. Min favoritt-turbo låt, “Are You Ready For Some Darknes” fremføres til min store glede, for å feire at vi går mot mørkere tider som hr. Helvete så fint sier det. Obligatoriske ”I Got Erection” og en låt som jeg ikke husker navnet på avsluttet herligheten.
Flott levert, Turboneger, det er fint å ha dere tilbake. Nå rekker jeg akkurat en kjapp pils, før jeg skal ned til Venusscenen og sjekke ut et annet mørkt, norsk og meget ”livesikkert” band, nemlig Satyricon. De har for vane å levere live, så forventningene mine er ikke akkurat små der jeg står og venter i tussmørket. Scenen fylles med røyk, og den kraftfulle og autoritære låta ”Comando” fra ”The Age Of Nero”, åpner ballet. Det har begynt å mørkne og scenen er plassert i en mer forstlig del av parken, slik at omgivelsene er med på å sette en pikant spiss på stemningen. Konserten domineres av materiale fra de to siste skivene, noe som er helt greit for meg i og med at de for mitt vedkommende falt i smak. Vi får ellers høre ”Now Diabolical”, som etter mine begreper er et lite fyrverkeri av en låt, ”Rites Of Our Cross”, ”Pentagram Burns”, ”Black Crow On A Tomb Stone”, ”Wolfpack” og ”Repined Bastard Nations” som jeg alltid har hatt stor sans for. Det svakeste punktet i denne konserten var slik jeg ser det ”Die By My Hand”, som jeg personlig ikke synes fungerer så bra live. Den blir i ”flisespikkeriets navn” litt seig og langtekkelig. Nok om det, showet avsluttes i god gammel Satyricontradisjon med den kraftfulle troikaen ”King”, ”Fuel For Hatred” og klassikeren ”Mother North”. Og idet sistnevnte toner ut sammen med allsangen, kan jeg igjen konstatere at Satyricon, bandet som aldri har en dårlig dag på jobben igjen har levert en minneverdig konsert.