PEACE & LOVE FESTIVALEN 2009, Dag 3

Created: 21 November 2011 | Written by Even Knudsen | Hits: 3019

Peace & Love Festivalen 2009

22-27 juni, Borlänge, Sverige

Dag 3

- Tekst og foto: Anne Camilla Bergkvist -

Solen steker over Borlänge by og festivalens tredje dag er her. Øverst på plakaten står Håkan Hellstrøm, som det (dessverre for dem som liker sånt) ikke finnes noe omtale av her. Det du derimot kan lese om er blant annet konsertene til Tiamat, Faith No More og Pain. Og så finnes det do-himmeler…

Jeg starter Peace&Love festivalens tredje dag bokstavelig talt med med øl og Tiamat . Tiamat er et band jeg så langt ikke har hatt noen spesiell kjenneskap til. Den første tanken som streifer skallen er at de ikke ser ut som noe goth metal band, der de dukker frem i streit street wear. På tross av at bandmedlemmene ser temmelig ”lyse” ut, er musikken utvilsomt både tung og mørk. Det er litt rart å se dette i solsteika på høylys dag selv om det meste av scenen ligger i skyggen. Bandet virker temmelig uberørt av dette, og også av det faktum at det var ganske få fremmøtte. ”Det gjør ikke noe når de er så bra de som kommer”, var vokalist Johan Edlunds kommentar til oppmøtet. En meget bra konsert, på tross av at både mørk melodiøs goth metal og flammeblåsere stort sett matcher optimistisk sollys dårlig. Neste stopp blir det unge hardrock bandet Sonic Rituals konsert på Orionscenen. I følge programmet skal både Fenriz og Dan Liker være fans av stockholmsbandet. Mektige tilhengere til tross, lyden var kort og godt elendig, faktisk så dårlig at jeg etter å ha sett hele konserten ikke vet hva de egentlig er ”gode” for. Vokalen var uhørbar, og resten var kaos. Synd, fordi bandet virket på hugget og ivrige etter å levere. Raised Fist spiller opp på Shangrilascenen og jeg rusler bort for å se hva de har å by på. Dette er i følge programmet hardcore, og jeg må innrømme jeg er en tanke skeptisk, i og med at jeg har for vane å styre unna alle musikksjangrene som ender på core. Scenen entres med høye hopp og masse aggressiv pepp, toppet med den klassiske slitsomme ”ropevokalen”. Det er imidlertid ikke så ille å se live, men et stykke uti konserten har jeg fått nok.
Jeg registrerer at bandet gjør en kjempejobb på scenen og at publikummet rundt meg som tydeligvis er sånne som ”liker sånt”, ser ut til å nyte det de blir servert. Jeg går for å møte resten kjentfolk, og få med meg starten på Faith No Mores konsert. Mike Patton ruller ut på scenen i rullestol, uvisst av hvilken grunn i og med at han reiser seg etter et par låter. Sletta foran Eldoradoscenen er stappfull, men jeg får med meg det meste av det som skjer via en storskjerm plassert på siden av scenen. Etter en stund går vennene mine tilbake til hotellet, mens jeg tar turen ned til Venusscenen for å la Pain avslutte herligheten. Pain er som kjent Peter Tagrens eget band, der han på platene synger og spiller alle instrumentene selv. Nå er han her sammen med livebandet sitt og et par tonn pyro-effekter. Harde industrielle rytmer dundrer utover publikum, og all verdens flammevarianter lyser opp i skumringen. Jeg tror jeg aldri tidligere har sett et større utvalg av pyro og flammer. De har blant annet flammer i knehøyde som gir inntrykk av at scenegulvet brenner, tøft! Pyromanen i meg koser seg. Det blir tydeligvis varmt å være bokstavelig talt lenge i ilden, for etter en stund beordrer ”sjefen sjøl” en kar med brannslukningsapparat om å gjøre slutt på infernoet. Lyden er helt upåklagelig, i alle fall der jeg står. Konserten avsluttes med ”Shut Your Mouth” fra ”Nothing Remains The Same” albumet. Låta munner ut i en grand finale av fyrverkeri som fyller sommernatten med en liflig eim av kruttrøyk. Alt i alt et meget bra arrangement hvis vi ser bort i fra de underbemannede ølteltene. Noe de imidlertid fikset veldig fint, var toalett-forholdene. For det første var det mer enn nok plastdoer rundt omkring på området som ble tømt jevnlig. I tillegg hadde de egne do-himmeler der blide unge svensker i grønne t-skjorter sørget for at det alltid var nok dopapir, og tørket bort søl etter eventuelle griser. Genialt!