RAISE THE DEAD FEST 2009, Dag 1
Parkteateret, Oslo 30-31. Oktober 2009
Dag 1
- Tekst og foto: Anne Camilla Bergkvist -
Fredag 30.oktober ble dørene åpnet for verdens første Raise The Dead Fest på Parkteateret i Oslo. Festivalen var i regi av Old School Booking som har spesialisert seg på å booke band av den gode gamle metal-skolen, som vi i følge damene bak, ser alt for lite til på norske scener nå for tiden. De har klart å finne frem gamle kjenninger som jeg i min grønne uvitenhet ikke visste at fortsatt eksisterte.
Arrangementet fikk dessverre en litt trang fødsel i form av kranglete toaletter. Kort fortalt funket ikke toalettene, og det var selvsagt håpløst å slippe inn publikum når slike nødvendigheter er ute av spill. Det ble derfor en del venting, før vi som møtte opp tidlig kunne komme inn. Nok om det. Kveldens første band, Waklevören satte i gang prompte. Walevören består som kjent av medlemmer fra flere velkjente band, som Lamented Souls, Immortal, Red Harvest og Aura Noir. Her går det i småskitten thrash metal, og de har høy underholdningsverdi i form av tekstene og sin småvittige kommunikasjon med publikum. De bærer sterkt preg av å ikke ta seg selv så alt for høytidelig. Det synges for det meste på norsk, og i følge setlista fikk vi høre: ”Hvem Faen Er Du”, ”Faen Sola Skinner”, ”Derfor”, ”Pest For Oss Alle”, ”Under The Cross”, ”Brutal Agenda”, ”Atakk”, ”Sannheten Kommer For En Dag”, ”Grav Uten Navn” og til slutt ”Vandring Over Lik”. En artig og frisk start på kvelden som dessverre ikke så alt for mange hadde tatt turen for å se. Neste band i ilden var Salute fra Bristol i England. De stiller med en tremannsbesetning der bassisten også er vokalist, og gir dermed trivelige assosiasjoner til fine band som for eksempel Sodom, Motörhead og Venom. Salute spiller en variant av thrash metal med lange røtter tilbake til 80-tallets metalscene, som etter alderen på bandmedlemmene å dømme ikke kan være selvopplevd. Jeg sliter noe med å skille låtene fra hverandre, alt går på en måte i en dur. En absolutt fin dur, men det blir litt kjedelig i lengden. Britene takker for seg, og etter litt rigging står Tyrant klar på scenen. De kommer fra Eskilstuna i Sverige og har holdt på siden 2007. Her 
går det i skitten, om ikke helsvart, så i alle fall mørkegrå thrash. Trivelig musikk av ”ordentlige” svensker som takker ”som faen” for responsen. Det kan kanskje beskrives litt som unge Venom, møter unge Motörhead etter årtusenskiftet. Vokalisten trakterte mikrofon og ølflaske med godt innøvd presisjon, og jeg får en følelse av at både band og publikum har det veldig moro. Antall tilhørere begynner å ta seg opp, og flere stiller i den gode gamle metaluniformen bestående av skinnjakken med den obligatoriske ola-vesten utenpå. Veldig fint og veldig nostalgisk. Mer nostalgi blir det også, for nå er det Angel Witch som står for tur. Britene hører til blant NWOBHM-bandene som ikke rykket helt opp i førstedivisjon. Bandmedlemmer har kommet og gått, og bandet har til og med opp til flere ganger vært ute av tiden. Sjefen sjøl Kevin Heybourne har imidlertid vært der hele tiden, og var den som startet det hele i 1978. De ble møtt av et meget tilstedeværende og godt forbredt publikum som ivrig var med på å ”kore” låtene. I følge setlista fikk vi høre: ”Gogon”, ”Confused”, ”Sorceress”, ”White Witch”, ”Atlantis”, ”The Right Is…”, ”Extermination”, ”Dr Phibes”, ”Angel Of Death”, ”Baphomet” og helt til slutt ”Angel Witch” som virkelig fikk fart på allsangkoret. Angel Witch takker for seg og overlater r
ampelyset til kveldens headliner, det legendariske Manilla Road. Dette er verdens historiens aller første Manilla Road konsert på norsk jord. Amerikanerne har bortsett fra en lang pause fra begynnelsen av 90-tallet og til år 2000, holdt på siden 1977. Mark ”The Shark” og co virket heltente og ble møtt av en entusiastisk tilhørerskare. De så ut til å trives svært så godt på scenen og ble der like godt i neste to timer. De spiller for de uinnvidde episk-power-thrash heavy metal i et tungt dvelende tempo med soloer og alt som hører med. Etter bortimot en og en halv time, spør vokalist Bryan ”Hellroadi” Patrick om publikum er lei og vil hjem. Han får et rungende nei til svar og forsikrer at de heller ikke har spesielt lyst til å dra tilbake til hotellet. Dermed holder de på i nesten tretti minutter til. Manilla Road har muskler og er ikke redd for å vise det, det er rett og slett stort og mektig, og ja episk. Legendene bukker for publikum og dag en av Raise The Dead Fest er over. Jeg spaserer hjem med gode musikalske opplevelser og begynner allerede å glede meg til neste dag og fortsettelsen av denne fine festivalen.
Latest reviews
THE HALO EFFECT Days Of The Lost
THE DEVILS OF LOUDUN Escaping Eternity
STORMKEEP Tales Of Othertime
PATHOLOGY The Everlasting Plague
MASSACRE Resurgence
