RAISE THE DEAD FEST 2009, Dag 2
Parkteateret, Oslo 30-31. Oktober 2009
Dag 2
- Tekst og foto: Anne Camilla Bergkvist -
Old School Bookings Raise The Dead Fests andre dag åpnet med tre svenske band på rappen, nemlig Raging Steel, Ram og ”malpractikerne” General Surgery. Nederlandske Asphyx avløste svenskebølgen, mens Sodom fikk æren av å avrunde det hele. Kort oppsummert en fet meny spekket med solide metalband av den gode gamle skolen.
Raise The Dead Fests andre dag åpnet knirkefritt og glatt, og idet klokken slo halv åtte stod Raging Steel klar på scenen. Raging Steel er et ungt svensk band som ser ut som om de er klippet rett ut av 80-tallets musikkscene og limt inn på Parkteaterets scene femten år senere. De er som nevnt unge og svært entusiastiske, og i følge myspacesidene deres fortsatt usignet. (Noen burde gjøre noe med det.) De spiller deilig gammeldags thrash-metal og leverer et rått show for de dessverre alt for få fremmøtte. Her er det ekte spilleglede, og masse energi. De snakket engelsk og da en i salen ropte: ”Snakk svensk”, fikk han et ”nej” til svar. Håper et eller annet plateselskap der ute vet sin besøkelsestid og signerer disse prompte. Denne kvelden var på en måte ”de svenske pojkers” aften med hele tre av fem band fra nabolandet i øst. Ram er neste band ut. Vokalist Oscar Carlquist stiller i trange skinnbukser og en t-skjorte med Ram-logo på. Göteborg-bandet spiller god gammeldags heavy metal fritt for all mulig dill og dall, og har gjort dette helt siden 1999. De tas godt i mot av de fortsatt sparsomt fremmøtte. Publikum ser ut til å kose seg, og det gjør bandet også, bortsett fra at de fortsatt naturlig nok er noe irriterte på den/de som stakk av med bassgitaren deres. Angel Witch var heldigvis behjelpelige med å låne dem en av sine. Igjen masse 80-tallsnostalgi og Ram takker for seg før landsmennene i General Surgery gjør sin entré. De er kledd i noe som fint kan være uniformer fra det svenske helsevesenet, innsmurt i (forhåpentligvis) 
teaterblod. Gitarene er kritt hvite, og er det eneste ved denne gjengen som virker noenlunde sterilt. Doktorene er spesialister innen feltet ”malpractis” og har holdt på med dette i over tjue år. Arbeidsredskapet deres heter death-metal-gore-grind-core, og i kveld er det Parkteateret som skal behandles. Dette er hardt, brutalt og tøft, og det ser ikke ut som om noen av tilhørerne har planer om å søke pasientskadeerstatning riktig ennå. Fett!! Asphyx stiller i sort, og i motsetning til General Surgery, ser de riktig så rene og pene ut. Nederlenderne spiller death-doom av det sorte slaget, og har holdt på med dette siden slutten av 80-tallet. Det er seigt og svart, og som alt annet på denne festivalen, så absolutt old school. Jeg kan som regel styre min begeistring for deler av doomsjangeren, men dette fungerer svært så fint. De tas godt i mot, og det ser ut som om de trives godt på scenen med både spillingen og rignesflaskene. Asphyx var for meg et helt nytt bekjentskap, men det virker som om flesteparten av dem rundt meg kjenner dem godt fra før. I likhet med gårsdagen ser det ut til at publikummerne for alvor begynner å sige inn først litt ut på kvelden. Nok om det, Asphyx takker for seg, og sceneteppet trekkes for. Jeg kjenner det begynner å sitre i magen fordi det om kun kort tid er kveldens headlier, Sodom sin tur til å opptre. De tyske thrasherne hører til blant mine absolutte favorittband, og jeg har den siste tiden gledet meg stort til nettopp denne konserten. De har holdt på siden begynnelsen av 80-tallet og har en armada av fete skiver i ryggen. I tillegg er de et prima liveband. Setlista blir limt fast til gulvet utenfor sceneteppet, slik at vi i front med lange øyne kunne stille ekstra forberedt til det som skulle skje. Endelig går teppe opp og Onkel Tom Angelripper, Bernemann og Bobby tar Parkteateret i besittelse med en av mine favoritt-sodomlåter, ”Napalm In The Morning”. Jeg må innrømme jeg ble såpass revet med at planen om å notere ned låtene etter hvert som de ble avspilt, gikk i vasken med dunder og brak. Rekkefølgen av låtene blir derfor bare gjengitt sånn omtrentlig, og muligheten for at noe er uteglemt er dessverre til stede. Uansett, sjefen sjøl smiler fra øre til øre, og meddeler det entusiastiske publikummet at 
Norge må være et av verdens beste metal-land, men som han sier idet han ivrig deler ut rignesflasker fra scenen, ”your beer suck”. De spiller låter fra hele den mer enn 25 år lange karrieren. Vi får tidlig høre ”City Of God” fra den siste skiva, tett fulgt av den skumle og stemningsfulle klassikeren ”Outbreak Of Evil”, mens gøyale ”Surfing Bird” glir rett over i den forstbrutale ”The Saw Is The Law” og da Motörhead coveren ”Iron Fist” skulle fremføres skjedde det med The Batallions Stud Bronso eller Tore Bratseth som han egentlig heter på vokal. Den ble avsunget i beste Lemmystil med ”høy” mikrofon. Ellers bød de på gode gamle ”Witching Metal”, ”Ausgebombed”, ”Blasphemer”, ”Sodomized”, ”Sodomy And Lust”, ”M16” og en sodomlåt jeg ikke har hørt live før, nemlig ”Fuck The Police” fra ”Til Death Do Us United”. ”Agent Orange” og ”Remember The Fallen” spilles før ekstranummeret, ”Bombenhagel”. Tom og Bernemann gliser fornøyd til hverandre, og det er tydelig at bandet trives like godt som de entusiastiske tilhørerne. Et førsteklasses live band, med en råsterk diskografi i ryggen takker for seg, og vender nesen hjem til Tyskland og god øl. Raise The Dead Fest 2009 er over, og jeg benytter anledningen til å takke arrangørene for en stemningsfull og annerledes festival, med mange spennende live-opplevelser på plakaten.
Latest reviews
THE HALO EFFECT Days Of The Lost
THE DEVILS OF LOUDUN Escaping Eternity
STORMKEEP Tales Of Othertime
PATHOLOGY The Everlasting Plague
MASSACRE Resurgence
