THE UNHOLY ALLIANCE II

Oslo Spektrum 15. november 2006

- Tekst av Sigurd Thune, 20. november 2006 -

Thrashens konger har på ny inngått en uhellig allianse for å spre det onde budskap. SLAYER i Norge er alltid en begivenhet, og med seg på ferden ved denne korsvei hadde de IN FLAMES, CHILDREN OF BODOM, LAMB OF GOD og THINE EYES BLEED.

Da var det igjen dags for Unholy Alliance-turneen her i Tigerstaden, nå som sist med Slayer pluss nyere band med større appell til ungdommen. In Flames, Children of Bodom, Lamb of God og Thine Eyes Bleed hadde fått æren av å delta denne gangen. Sistnevnte ble trolig tatt med som en konsekvens av at Tom Arayas bror Johnny spiller i bandet, uten at det skal brukes mot dem. På grunn av at Spektrum opererer med fri aldersgrense er konsertene svært tidlig ferdig, og starter således tilsvarende tidlig.

THINE EYES BLEED var på scenen halv sju, et tidspunkt undertegnede finner totalt unaturlig å starte en konsert på. Med ankomst litt over sju var dermed Thine Eyes Bleed ferdig for kvelden, og LAMB OF GOD i gang. Amerikanerne har oppnådd høy status i hjemlandet, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor når man ser dem live. Bandet minner farlig mye om Pantera, faktisk på grensen til det uforsvarlige. På den annen side låter det jo unektelig svært bra, og at Lamb of God som fjerde band på plakaten makter å få i gang allsang på ”Now You’ve Got Something to Die For” er imponerende. Bandet gjør med andre ord en svært vellykket konsert, med ”Redneck” som høydepunkt. Ikke se bort fra at dette bandet vil gjøre store konserter her til lands på egenhånd i fremtiden.

 

CHILDREN OF BODOM var muligens det bandet meningene var sterkest om i kveld, enten i den ene eller andre retningen. Det var tydelig mange som var der kun for finnenes del, mens deler av Slayer-fansen kunne klart seg fint uten. ”Children of Endless KUKKDOM” var det mindre kledelige navnet som ble brukt, sitat medlem av Red Harvest. Etter en crooner-preget intro gjøv bandet løs på ”Silent Night, Bodom Night”. Bandet tilfredsstilte sannsynligvis de som var der for å se dem, jubelen sto i taket under fremførelsen av sanger som ”Needled 24/7”, ”Hate Me!”, ”Sixpounder” og ”Downfall”. Det er alltid spennende å se hvordan band hvor synthen er så fremtredende i lydbildet klarer seg live, og til tross for at dette rent subjektivt er tidenes verste liveinstrument hørtes det ikke så verst ut under Children of Bodoms konsert. Bandet gjorde en god konsert, selv om det kunne føles litt malplassert å se dem i samme setting som Slayer.

IN FLAMES var denne kveldens store vinnere, etter responsen å dømme. Svenskene har virkelig blitt et band å regne med, kanskje spesielt blant den yngre garde. Publikum var med fra første stund, under bandets åpning med ”Pinball Map”. ”Leeches” og ”Cloud Connected” fikk ytterligere fart på sakene, før det eksploderte med ”Trigger”. Jubelen som fulgte da Anders Fridén introduserte denne var onsdagskveldens høyeste i Oslo, noe som kan tyde på at In Flames i hovedsak har fans som først og fremst verdsetter skivene fra ”Clayman” til ”Come Clarity”. Dette ble også gjenspeilet av at den låten som mottok minst applaus var ”Graveland” fra ”The Jester Race”, gjennombruddsalbumet til In Flames. Etter ”Trigger” spilte In Flames ”Egonomic” og ”Resin”, før Anders spurte om det var noen TNT-fans i salen. (Muligens inspirert av intervjuet med The Streets tidligere på kvelden? Vi velger å tro det!) Responsen var pussig nok rimelig negativ til dette. Desto større var den da ”Only for the Weak” satte i gang, hvor menneskemassene i Oslos konsertstue tok helt av og gikk amok. Denne metalhit’en ble fulgt opp av nevnte ”Graveland”, før In Flames spilte tittelsporet fra sin nye utgivelse, ”Come Clarity”. Denne er nok hakket for sukkersøt for mange, men fungerer utmerket for et band som ikke har ermet flust av ballader. Lightere dras faktisk frem under denne, forhåpentligvis av ironiske årsaker. Det er påfallende hvor god mottakelse nye låter får under In Flames-konserten, for de fleste andre metalband pleier dette forholdet å være snudd totalt på hodet. Göteborg-scenens pionerer drar så i gang med ”The Quiet Place” og ”Take This Life”, før de legger inn årene med ”My Sweet Shadow”. Sistnevnte var kanskje et litt snodig valg som avslutningslåt, men la gå. In Flames leverte i hvert fall til de grader varene, og synliggjorde hvor bra liveband et band som har vært på veiene det siste året er. Den eneste negative anmerkningen må være at bandet ikke spilte ”System”, som i mine ører er deres beste låt og som skapt for å fremføres live.


Rundt klokken ti kommer thrashens ubestridte mestere på scenen, from Los Angeles of the United States of America we present to you: SLAYER! Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen – Slayer og Oslo Spektrum kommer dårlig overens. Forrige gang de var i byen var det en ren nytelse å være tilstede, men det er unektelig noe kjipt over Slayer på en så stor scene. Når det er sagt, var de desidert bedre under forrige Unholy Alliance-besøk. Slayer sliter med en småstusselig lyd, og det gjør heller ikke saken bedre at de spiller fire låter fra det nyeste albumet når de kun spiller en time og ti minutter sammenlagt. Misforstå meg rett, ”Christ Illusion” er en god utgivelse, men når man vet hva Slayer har å velge av blant låter er det lov å føle seg snytt. Scenemessig får vi mye kul lysbruk, og det er ingen tvil om at Slayer har verdens barskeste ampoppsett. Eller hva sies om to enorme Marshall-oppnedkors på hver sin side av scenen? Etter introen ”Darkness of Christ” smeller bandet i gang ”Disciple”, som raskt følges opp av ”War Ensemble”. Publikum virker å ha gått noe lei etter In Flames, i hvert fall er det forbausende laber feedback. Heller ikke ”Jihad” og ”Cult” fra bandets siste epos makter å dra i gang noen nevneverdig entusiasme, til tross for at spesielt sistnevnte gjør seg svært godt live. Større er i hvert fall denne reporters entusiasme da ”Evil Has No Boundaries” introduseres! At Slayer ikke spiller flere låter fra ”Show No Mercy” er en gåte på linje med universets skapelse. Humøret stiger betraktelig da ”Chemical Warfare” ljomer ut av PA-anlegget, og etterfølges av ”Mandatory Suicide” og ”Seasons in the Abyss”. Sistnevnte blir konsertens største høydepunkt, og burde være obligatorisk innhold på enhver Slayer-konsert.

Da så ”Supremist” spilles blir det en aldri så liten nedtur i forhold, og det er nesten latterlig når ”Eyes of the Insane” følger i rask rekkefølge. Dette er i mine øyne en av de svakeste låtene på ”Christ Illusion”, og det er synd å si at det var langt flere betraktere enn ivrige konsertdeltakere tilstede under Slayers konsert. ”Dead Skin Mask” retter opp litt av det skjeve inntrykket, og da Slayer spiller Verdens Beste Låt ”Raining Blood” burde Oslo Spektrum stått i fyr og flammer. Så skjer ikke, uvisst av hvilken årsak. Slayer burde for øvrig alltid avslutte konserter med denne låten, trist at de ikke innser det selv. Det er uansett mye som minner om en hitparade når denne etterfølges av ”South of Heaven”, før vi helt til slutt får en tur innom Auschwitz i ”Angel of Death”. Helt geniale låter, men det er et eller annet som mangler på at dette skal bli en riktig höydare av en konsert. Det føles litt som å vite at favorittlaget ditt har verdens beste spisser uten at det blir mål av det. Slayer tjener trolig på å ta med seg nyere band som unge har et forhold til på den måten at oppvoksende generasjoner får øynene opp for bandet, og det er trolig også tanken bak det hele, men på den annen side er det småtrist at Slayer er det eneste bandet som ikke ”passer” inn på plakaten. Hvor kult hadde det ikke vært å sett Slayer sammen med jevnaldrende og likelydende band? Dette er muligens bare en grinebitersk holdning, og jeg er hellig overbevist om at de som fikk sitt første møte med Slayer i Spektrum denne kvelden hadde en magisk kveld. For oss andre ble det dessverre en aldri så liten skuffelse.