Tre dager, fire scener og tjueen band!! Trondheim Metalfest 2012 råkket trønderhovedstaden tre dager til ende på kulturhuset ISAK, Fru Lundgren og Verkstedhallen. Unge band så vel som veteraner fikk spilletid og diverse metalsjangere var representert. Med denne oppskriften var det så godt som umulig å være grinete i tidsrommet 15.-17.mars for en som hadde festivalpass på armen.

Tekst og foto: Anne Camilla Bergkvist

DAG 1: Torsdag 15.mars.

Trondheim Metalfest sparkes i gang på kulturhuset Isak torsdag 15.mars. Her er det unge, og ikke så veldig kjente band som får muligheten til å vise seg frem. På slaget sju, starter Source ballet på New Blood Stage, eller Coffee Annan som kafeen heter til vanlig. Klæbubandet disker opp med metal i samme gate som Killswitch Engage og Pantera. Musikken fremføres med masse guts og energi, og publikum svarer med moshpit. I det Sources tilmålte spilletid var ute, tok Scornful over på Blood Stage, som var den andre scenen på Isak. Dette er en amfiscene med sitteplasser, og det er ikke hver dag man sitter og ser på metal. Scornful fra Namsos har stått på nrk P3 Pyros liste over årets mest lovende band. Musikken er blytung og nesten meditativ, og står i sterk kontrast til moshpitten på naboscenen. Namsosingene virker drevne og sikre i sin fremføring, og de stemningsfulle tonene gav undertegnede mersmak. Terodon bringer stafettpinnen videre på New Blood Stage. I følge programmet skulle medlemmene bare være 15 og spille som om de var 30, og det er absolutt ingen dårlig beskrivelse. Gutta virker scenevandte og de oser av spilleglede.  Trønderne slår godt an blant de oppmøtte som mosher i vei. Musikken er noe a’la Godjira, og det blir så absolutt spennende å se hva denne gjengen driver det til i fremtiden. Blodspor er neste band ut på amfiscenen, og det første bandet på programmet som jeg kjenner til fra før. I følge dem selv er det en stund siden sist de spilte live, men det kan ikke jeg høre. Det låter tight og tøft, og dialogen med publikum flyter lett og ledig. De presenterer en helt ny låt, som blir å finne på det kommende albumet. Kort oppsummert, fett!! Blodspor toner ut og Sarpsborgbandet The Sicilian Message åpner sin konsert på New Blood Stage. Her er det metal core med høy gitarføring som gjelder. Igjen et energisk ungt band som setter fart på tilhørerne med masse spilleglede og tøff sceneopptreden. Tilbake på Blood Stage er det Grown Into Nothing som regjerer, nok en gjeng med energi i bøtter og spann som frontes av en vokalist som spretter så mye rundt at det er kul umulig for en stakkers metalfotograf å fange ham med kameralinsen. Disse er også på hjemmebane og varter opp med noe som toucher borti både det melodiøse og harde, og befinner seg musikalsk i grenselandet mellom hardcore og metal. Så er turen kommet til Charcoal Suicide. De spiller death core med høy rockestjerne faktor, og bassisten jumper like godt ut i folkehavet. Stemningen står i taket. Skedsmoguttene leverer så det holder og nok en energibombe detoneres. Etter Charcoal Suicide overtar Leprous på ”blodscenen”, men i og med at de skal åpne morgendagen i Verkstedhallen, legger jeg turen nedom Fru Lundgren for å få med meg hele showet til Cleaver. Det Trondheims baserte bandet består av medlemmer fra Chton og Tellus Requiem. Det går i tung og seig dømetal, og litt uti settet trekkes det frem en banjo. De leker litt med introen til banjospillet i ”Piknik med døden”, noe som ikke er så unaturlig i og med at tematikken i tekstene visst nok skal være inspirert av 60- og 70-tallets skrekkfilmer. Stilig og stemningsfullt. Dagen har så langt vært en fest, og hva er vel ikke mer naturlig enn å avslutte med det syvhodede balkan-metal trollet, Trollfest. De kaller musikken sin for True Norwegian Balkan Metal, og er etter det jeg har forstått foreløpig alene i denne sjangeren. Det blir trangt når syv helsetrøyekledde unge menn presser seg sammen på den lille klubbscenen. Trollfest leverer så det holder, og med utradisjonelle instrumenter som saksofon og trekkspill på laget, har de helt klart et eget ”ompa” sound. Dette er første gangen de opptrer i Trondheim, og etter responsen å dømme, får de helt sikkert komme tilbake. Trollfest liker å spille, og liker å underholde og er preget at den sjarmen som band som ikke tar seg selv så fryktelig høytidelig, utstråler. De sto helt klart for en livlig og sprelsk avslutning av Trondheim Metalfests første dag. I følge setlisten som jeg tok meg den frihet å fotografere, spilte de: ”Die Verdammt Hungersnot”, ”Karve”, ”Legendarisk Øl”, ”Brakebein”, ”Gjetord”, ”Du Kom For Seint..”, ”Den Åpne Sjø”, ”Korstog”, ”Der JegerMeister”, ”Essenfest” og ”Helvetes Hunden GARM”.

DAG 2: Fredag 16.mars.

Det meste av programmet til Trondheim Metalfests dag to og tre foregikk i Verkstedhallen på Svartlamoen. Leprous hadde som nevnt æren av å åpne dag to, og det gjorde de kledd i rødt og svart. Progmetallerne er kanskje mest kjent som backingbandet til Ihsahn, men har i det siste gått sine egne veier. Konsertene på denne festivalen er deres første møte med trøndermetropolen. Det låter tøft og tight, og det virker som de fremmøtte liker det de ser. Neste band ut er Vildhjarta. Musikken deres står trygt plassert i djent sjangeren som er noe nytt for meg. Jeg har lest og hørt mye fint om disse, og er derfor veldig spent på hva som kommer. Syv alvorlige unge menn i olabukser entrer scenen og varter opp med blytung, tøff og ikke minst atmosfærisk musikk. Midtveis i settet forlater vokalistene (det er to av dem) scenen, og vi får to instrumentale låter før de kommer på igjen. Vel, kort fortalt overbeviste de undertegnede så solid, at ”Måsstaden” ble prompte ført opp på handlelista. Så er det duket på Sylosis fra Storbrittania. Her snakker vi thrash som gjør at du kan lukke øynene og drømme deg tilbake til en ølstinkende metalbule i ”bayen” en gang på 80-tallet. Sånn skal old school thrash metal låte, enkelt og greit. Publikum kommanderes ut i pitten, og hele Verkstedhallen hopper. Vel blåst. Neste post på programmet har jeg gledet meg til lenge. Fleshgod Apocalypse slapp albumet ”Agony” i fjor, og det har tidvis bodd permanent i spilleren min. Italienerne stiller i fillette dresser og utsmurt sminke, og maestro, der var vi i gang. Her blandes klassisk symfonimusikk med teknisk death metal, og det låter rett og slett fantastisk. Det er sofistikert og brutalt, og det er majestetisk og rått… og de innfrir så det suser. Fleshgod Apocalypse har aldri spilt i Norge før, men etter mottagelsen å dømme, så er nok symfonikerne fra helvete veldig velkomne tilbake. Jeg tar meg i å synes litte granne synd på Taake som skal headline kvelden etter dette. Bekymringen var imidlertid grunnløs. Taake er rutinerte, og musikalsk sett så var trondheimsdebuten deres strøken. Litt uti settet får de noen tekniske problemer, og Hoest spør om det ble for mye black metal på trønderhovedstaden. Nok om det. Taakes elegante kakafoni fyller Verkstedhallen og kanskje også hele Svartlamoen. Hoest entrer scenen inntullet i et norsk flagg, påmontert ølflasker. Stemningen var god, og bergenserne styrte skuta som en headliner hør og bør. De spilte i følge setlista : ”Nordbundet”, ”Du Ville Ville Vestland”, ”Umenneske”, ”Hordaland Doedskvad 3”, ”Doedsjarl”, ”Fra Vadested til Vaandesmed”, ”Orkan”, ”Dei Vil Alltid Klaga Og Kyta”, ”Hordaland Doedskvad 1”, ”Over Bjoergvin Graater Himmelrik 4”, ”Nattestid” og ”Die When You Die”. Enkelt og greit en super avslutning, på en helmaks aften. I tillegg til Fleshgod Apocalypse og Taake, som alene kunne lokket meg nordover har jeg oppdaget tre nye spennende band som jeg mer enn gjerne hører mer til. Shot At Dawn spiller i følge programmer på Fru Lundgren kl. 00.30, og i og med at tidspunktet er passert med over en time, vendte jeg nesen hjemover for å møte frisk og uthvilt til festivalens tredje dag og grand finale.

DAG 2: Lørdag 17.mars.

Tellus Requiem er første band ut i festivalens siste dag. Det er sparsomt med publikummere idet de starter, men det fylles opp etter hvert. Det er imidlertid liten tvil om at de er godt likt blant de fremmøtte. Tellus Reuiem holder til i bartebyen, og er etter det jeg har forstått snart klare med sin andre fullengder. Det går i episk progmetal som fremføres med stødig presisjon, toppet av en i mine ører behagelig vokal. Ett trivelig nytt bekjentskap. Resonaut er også på hjemmebane, og er sannsynligvis festivalens tyngste band. De spiller bly-blytung stoner doom av det seige slaget. Det er meget stemningsfullt og en tanke melankolsk. Det som er veldig artig med denne festivalen er at de har plukket band fra mange forskjellige metalsjangere , og dette speiles også i hvordan publikum oppfører seg. Noen ganger er det hopping og moshpit, andre ganger som under konserten til Resonaut, viser de seg fra en mer stille og lyttende side. Resonaut er som nemt tunge, men de er så absolutt intet ”lavpunkt”, en fin konsertopplevelse. Nok et trønderband gjør seg klare for Verkstedhallen. The Hate Colony freser i gang showet, og er etter det jeg har forstått nesten som et husband å regne i Trondheim Metalfest sammenheng. De har stått på plakaten hvert år som metalfesten har blitt arrangert. Her er det rett på sak og masse energi, og det oppfordres til moshing fra scenen. Publikum adlyder og store menn får hoppet fra seg. Musikken er av typen tøff moderne metal, og hatekolonien fremstår som et drevent liveband med publikumstekke. Neste post på programmet er Miksha. De er tilbake til Trondheim og Svartlamoen etter ti år. De kom godt i gang, og alt så ut til å fungere fint. Tilhørerne er med og lokalet fylles med harde industrielle rytmer og høye gitarmurer. Litt uti settet skjer det samme som skjedde da de spilte på Svartlamoen for ti år siden, de fikk tekniske problemer. Om det var tilfeldige uheldige omstendigheter eller om det var Svartlamospøkelse som hadde et horn i siden til Miksha, vites ei. Dessverre fikk man ikke skikk på teknikken, slik at de ble nødt til å kaste inn håndkle ca. midtveis i konserten. Synd, men de klarte å overbevise undertegnede om at dette var noe som det helt klart er verdt å sjekke ut mer. Hail skal avslutte kvelden i Verkestedhallen, og for de uinnvidde er dette et stjernelag bestående av kjente metalmusikanter som hyller den gamle garden av metalband med å fremføre klassikerne deres. Kveldens besetning består av Tim ”Ripper” Owens på vokal, Dave Linsk på gitar, James LoMenzo på bass og Paul Bostaph på trommer. Det var de unge og lovende som sparket i gang festen, og det blir de gamle mestrene som får æren av å avslutte den. Hail introduseres av festivalsjef Eirik Tiller, og det braker løs med Motörheads ”Ace Of Spades”. Salen eksploderer og sviskene kommer som perler på en snor. Vi får blant annet Metallicas ”Creeping Dead” og ”Seek And Destroy”, Megadeths ”Peace Sells” og ”Symphony Of Destruction”, Slayers ”South Of Heaven” og Sepulturas ”Resent/Resist” for å nevne noen. Det hele avsluttes med ”Heaven And Hell”, som er en tribute til som Tim ”Ripper” Owens sier, verdens beste metal vokalist, Ronnie James Dio. Det er ikke mer å si at Hail avrundet tre flotte dager på en særdeles verdig måte. Konsertene på Verkstedhallen har igjen blitt litt forsinket, så jeg ser at jeg ikke rekker Divided Multitude på Fru Lundgren. Takk for i år, Trondheim Metalfest. Jeg kikker gjerne innom til neste år.