TRONDHEIM ROCK 2009

Created: 21 November 2011 | Written by Even Knudsen | Hits: 4928

Grunnvollene i Nidarosdomen ristet og værgudene smilte til publikum

- Tekst og foto: Even Knudsen -

22. og 23 mai var det igjen duket for fest for metalfolket på torget i Trondheim, og mens fjorårets arrangement var en endags happening var det i år satt av to dager med totalt åtte band. Sjefen sjøl, Morten "Diesel" Dahl hintet sågar frempå om at det allerede neste år kan bli aktuelt å utvide med ytterligere en dag. Konsertene foregikk på tre forskjellige scener. I tillegg til hovedscenen var det en mindre scene inne på festivalområdet, mens den siste var å finne på Prinsen Hotel et lite steinkast unna Trondheim Torg.

For å starte med det arrangementtekniske først så satt jeg igjen med både positive og negative inntrykk etter at det hele var over. På den positive siden så likte jeg utformingen av festivalområdet og hovedscenen tok seg veldig godt ut. Det faktum at scenen var løftet såpass høyt over bakkenivå gjorde at man kunne se godt selv om man sto et stykke bak i folkemengden, så et stort pluss i margen på dette området. Jevnt over god lyd og det faktum at konsertene startet relativt presist trekker også opp helhetsinntrykket. Når det gjelder sanitærforholdene og tilgangen til noe å slukke tørsten med så fungerte dette utmerket på fredagen da det var litt mindre publikum tilstede, men på lørdagen viste det seg fort at festivalområdet ble for lite. Det var mer eller mindre umulig å få kjøpt seg en øl, skjønt det var kanskje like greit ettersom det om mulig var enda vanskeligere å komme seg på toalettet. Dette håper og tror jeg imidlertid arrangøren får rettet på til neste år. Når det gjelder scenene så tror jeg mange med meg hadde sett at den lille scenen på festivalområdet hadde vært litt større og at det hadde blitt gjort plass til Jorn og Dokken også inne på festivalområdet fremfor å legge disse konsertene til Prinsen Hotell. Jeg valgte selv å stå over konsertene til Jorn og Dokken av to grunner; For det første syntes jeg det ble feil å la disse to bandene spille etter hovedattraksjonene og for det andre så jeg for meg at det kom til å bli rimelig trangt om plassen på Prinsen Hotell der tilskuerkapasiteten var begrenset til ca. 800. Flere av dem jeg har pratet med i ettertid har bekreftet at det under disse konsertene var trangere om plassen enn de satte pris på, men de la også til at begge bandene gjorde strålende konserter. Nok om den saken. Værgudene smilte heldigvis til oss da vi ankom Trondheim utpå ettermiddagen på fredag og godværet fortsatte helt til siste tone var spilt på lørdag og det gjorde selvfølgelig sitt til at Trondheim Rock ´09 totalt sett ble en konsertopplevelse godt over gjennomsnittet.

FREDAG:

Trondheimsbandet TRIOSPHERE fikk æren av å sparke det hele i gang på fredagen og presis klokken 18:30 dro de i gang med sitt sett. Lyden var alt annet god innledningsvis og de første låtene ble dessverre sterkt preget av dette. Etter hvert fikk imidlertid lydmannen noe mer skikk på sakene og da ble TRIOSPHERE konserten som ventet en hyggelig affære. Jeg skjønner at meningene er delte om vokalist Ida Hauklands vokal, men personlig tilhører jeg den kategorien som mener at dama er en av landets aller beste kvinnelige hardrockvokalister. Ettersom bandet kun har et studioalbum på samvittigheten så langt var naturlig nok hovedtyngden av låtene hentet derfra, men vi fikk også to-tre smakebiter fra det kommende albumet. En coverlåt ble det også gjort plass til, men denne gangen var det ikke W.A.S.P som ble kopiert, men Guns ’n’ Roses ’Welcome to the jungle’ og det i en etter min mening knallkul versjon. Bandet gjorde alt i alt sine saker meget bra og Marcus Silver fikk til en viss grad vist hvilken eminent gitarist han er selv om gitarene til tider lå lovlig langt bak i lydbildet. Etter en kort pause var det så dags for å bevege seg mot hovedscenen der det første av de to bandene jeg virkelig hadde gledet meg til å se skulle i ilden, jeg snakker selvfølgelig om KAMELOT som for første gang hadde tatt turen nord for Sinsenkrysset. Khan og co dro i gang showet klokken 20:00 som annonsert og satte standarden fra første sekund. Lyden var aldeles glimrende og bandet låt akkurat så tight og bra som jeg hadde turt å håpe på. Om jeg skal pirke på noe må det være at Khan så ut til å slite voldsomt med vokalen på ’Forever’ der han også ved et par anledninger måtte legge ned noen av de høyeste partiene, men det låt uansett ikke så ille at det skadet helhetsinntrykket nevneverdig. Ellers fikk vi servert en lett blanding av gammelt og nytt materiale gjennom den drøye timen bandet spilte. Under gromlåten ’March Of Mephisto’ lå det litt i kortene at Shagrath skulle dukke opp på scenen (siden han er med på låten på skiva, og siden han likevel befant seg backstage), men så skjedde dessverre ikke og vi måtte nøye oss med å høre stemmen hans på tape. En gjesteopptreden ble det imidlertid likevel, og den hadde jeg derimot ikke regnet med, for plutselig dukket ingen ringere enn Simone Simmons fra Epica opp og gjorde en strålende duett med Khan (som hun også gjør det på studioinnspillingen). Kordama KAMELOT hadde med seg på scenen fortjener også noen rosende ord for sin innsats på de mer orkestrale låtene. KAMELOT beviste med bravur hvilket glimrende liveband de er denne fredagskvelden og med fete pyroeffekter som krydder og en karismatisk frontfigur som Khan i spissen er det nærmest umulig å feile. De låtene som traff meg aller best i det litt for korte settet var tittelsporene fra henholdsvis ’Karma’ og ’Ghost opera’. Pausen mellom KAMELOT og DIMMU BORGIR ble lengre enn jeg hadde håpet på, men den som venter på noe godt venter som kjent ikke forgjeves. DIMMU BORGIR har jeg sett live før så jeg viste i og for seg godt hva som var i vente, men jeg har ikke sett bandet på en så stor scene før så det var knyttet store forventninger til denne konserten, ikke minst til det visuelle. DIMMU BORGIR sparket det hele i gang med et brak og volumet måtte da ligge tett opp mot verdensrekorden. Det var rett og slett jævlig høyt, men merkelig nok ikke spesielt ubehagelig og det i seg selv er et kvalitetsstempel. Når Shagrath proklamerte at det skulle spilles så grunnvollene i Nidarosdomen ristet, og det tror jeg så gjerne at så skjedde også. Innvollene mine ristet i hvert fall godt. Kamelot pøste godt på med pyroeffekter de også, men på det området gikk DIMMU BORGIR dem en høy gang med flammer som sto til værs støtt og bomber som smalt noe så avsindig. Jeg var så ”heldig” å stå fremme i fotopiten når den første bomba smalt, og jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg i skrekken var halvveis på tur over gjerdet mellom publikum og band før nervene kom seg sånn høvelig i balanse igjen, men nok om den saken. Gromlåtene kom som perler på en snor og for anledningen fremførte bandet to låter som sjelden og aldri har blitt spilt live før. Først i form av ” Allehelgens Død I Helveds Rike” og dernest ” Relinquishment of Spirit and Flesh” fra Enthrone-skiva. Sistnevnte har i følge Shagrath ikke blitt spilt tidligere i mangel av en trommeslager med tilstrekkelig kompetanse. Denne kvelden satt imidlertid Dariusz «Daray» Brzozowski fra VADER bak trommene, og man skulle tro at mannen aldri hadde gjort annet enn å piske skinn for DIMMU. Kongelåter som ”Kings of The Carnival Creation”, ”Puritania”, ”Mourning Palace”, “The Serpentine Offering” og “Progenies Of The Great Apocalypse” er alle sikre vinnere og gjorde sammen med det visuelle denne konserten til en minneverdig affære. Etter en slik utladning med et lydnivå tett opp mot smertegrensen fristet senga mer enn JORN og sild i tønne på prinsen hotell, og dermed gled fredagen over i historiebøkene.

LØRDAG:

Jeg hadde sett frem til å innlede lørdagskvelden med et nostalgisk gjensyn med BLONDE ON BLONDE, men de måtte som kjent avlyse og erstatterne TEODOR TUFF ofret jeg denne kvelden til fordel for Peppes Pizza. Dermed ble EUROPE første band for min del denne kvelden. For å være helt ærlig hadde jeg ingen spesielle forventninger til våre svenske venner bortsett fra at det alltid er hyggelig å høre John Norum spille gitar, men EUROPE gjorde det raskt klart at de mente alvor denne kvelden og overrasket meget positivt. Bandets nyere materiale synes jeg personlig fremstår som temmelig platt og kjedelig på plate, men noen av disse låtene gjorde seg atskillig bedre i livesammenheng. Det var imidlertid de gamle klassikerne som fikk liv i publikum. Spesielt artig syntes jeg det var å høre ”Seven doors hotell” fra debutskiva som er en av bandets hardeste, og beste låter. Men også låter som ”Supersticious”, ”Rock the night” og svisken ”Carrie” gjorde seg godt. Ekstranumrene i form av ”Cherokee” og ”The Final Countdown” fikk det som ventet til å koke blant publikum. EUROPE leverte totalt sett et sett som overgikk alle mine forventninger. Bandet låter tett og samspilt, Joey Tempest leverte en jevnt over veldig god vokalprestasjon og John Norum overbeviste stort med smakfullt og eminent gitarspill. Så var det tid for helgens klimaks, i alle fall for mitt vedkomne. WHITESNAKE har vært et av mine absolutte favorittband gjennom snart 30 år, og like mange år skulle det ta før jeg endelig fikk anledning til å oppleve gamle helter på scenen men denne lørdagskvelden i Trondheim var altså tiden inne. Coverdale og co entrer scenen ganske presis kl. 22:00 og drar i gang med ”Best years” som tett følges av ”Bad boys”, der sistnevnte virkelig setter standarden for kvelden. Med skogen av låter WHITESNAKE har å velge i er det selvfølgelig umulig å tilfredsstille alle fans i løpet av en og en halv time, men det hadde ikke gjort noe om gitar og trommesoloene midtveis ble utelatt for å gjøre plass til for eksempel ”Slide it in”, ”Soldier of fortune”, ”Walking in the shadow of the blues” eller noen andre godbiter. Men de største klassikerne fikk vi selvfølgelig servert i form av ”Love ain’t no stranger”, ”Guilty of love”, ”Is this love”, ”Ain’t gonna cry no more/Blind man”, ”Ain’t no love in the heart of the city”, ”Here I go again” der de to sistnevnte virkelig fikk Trondheimspublikummet til å synge av full hals. Jeg kjente at gåsehuden formelig bredte seg over hele kroppen. Etter den obligatoriske turen backstage for så å bli klappet frem igjen satte WHITESNAKE et verdig punktum for en fantastisk konsert med ”Still of the night” og ”Fool for your loving”. Coverdale sliter til tider med stemmen men leverte i kveld totalt sett en absolutt godkjent vokalprestasjon. Prestasjoner langt, langt over det godkjente leverte imidlertid gitarduoen Doug Aldrich og Reb Beach. Disse to utfyller hverandre perfekt og utgjør i mine øyne den beste gitarduoen Coverdale noen sinne har hatt. Med tonene fra ”Wish you well” strømmende ut av PA’en (fra cd-spilleren til lydmannen vel og merke) tuslet jeg og min bedre halvdel tilbake til hotellet, hvilket betyr at også DOKKEN ble utelatt for min del. Rent bortsett fra de små ankepunktene jeg nevnte innledningsvis, og som jeg regner med at arrangøren gjør noe med til neste års arrangement, ble dette en meget minnerik helg. Så all honnør til Diesel Dahl og hans disipler for vel gjennomført arrangement. Når de i tillegg hadde værgudene på sin side og et lydteam som fortjener all mulig ære for glimrende lyd, ja da er i alle fall undertegnede fornøyd…….og vel så det