Transatlantisk Deathglam Med Hjertet i Øst

- Tekst av Anne Camilla Bergkvist, 31. januar 2009 -

Deathstars har i skrivende stund nettopp sluppet oppfølgeren til ”Terminator Bliss”, ”Night Electric Night”. I den forbindelse var jeg så heldig å få en hyggelig prat med vokalist og låtskriver, Andreas Bergh, eller Whiplasher Bernadotte som er navnet han i Deathstars sammenheng er mest kjent under. Samtalen fant sted i Indie sine lokaler i Oslo en ”grumsete” dag i begynnelsen av desember.


For lesere av The Streets som ikke kjenner dere så godt, kan du fortelle litt om hvordan det hele startet? Deathstars ble startet i år 2000. Vi ønsket å bryte ut at metalscenen og gjøre noe annet. Når du spiller metal, så må du virkelig spille metal. Det vil si du må være hundre prosent lojal mot sjangeren. Vi hadde kommet til et punkt der vi ønsket å gjøre noe nytt. I tillegg til å være metalfans, så elsket vi for eksempel A-ha. Vi hadde lyst til å lage mer dynamisk musikk, uten de begrensningene som metalsjangeren setter. Vi ville beholde hjertet i den mørke delen av musikkverdenen, samtidig som vi tilførte elementer fra annen musikk, for eksempel poppband som A-ha. Du kan si det sånn at vi beholder depresjonen fra den mørke og aggressive musikken, og kler den opp med glitter og glamour.

Dere slipper oppfølgeren til ”Terminator Bliss”, ”Night Electric Night” 30. januar. Kan du fortelle litt om den nye skiva? Vel, den er både softere, men også på mange måter hardere enn forgjengeren. Den er mer dynamisk og variert, og på mange måter rikere enn det ”Terminator Bliss” er. Poppbeaten er tydeligere. Vi har aldri noen plan når vi skal lage musikk. Vi har holdt på med dette lenge nå, helt siden 1992. Emil (Nightmare Industries) Nödtveidt skriver musikken, så får jeg den av ham, og lager tekst til. Det har med tiden bare blitt underforstått at det er sånn det skal være. ”Night Electric Night” er en typisk party-darkness skive, den er fremfor alt mørk. Ellers så skildrer stort sett alle platene våre, våre liv og da spesielt de mørke aspektene med dem. Vi er ikke et sånt band som går rundt og har et image, vi er ikke noe ”viking-metalband” for å si det sånn. Det har vært en del tragedier rundt medlemmene i bandet, og slikt preger selvfølgelig oss som personer og dermed også musikken vår. Du kan..he..he.. si at vi på en måte lager underholdning ut av våre private helveter.

Hvordan går dere frem når dere skal lage en ny plate og hvordan var for eksempel prosessen med å lage ”Night Electric Night”? Det er som nevnt jeg og Emil som lager musikken. Nå har Emil bodd i New York og jeg i London. Dette har jo selvfølgelig bydd på noen praktiske utfordringer. I tillegg så turnert vi mye, slik at prosessen med å lage ”Night Electric Night” av og til ble noe omstendelig. Vi bestemte oss imidlertid for at den nye plata ikke var noe å ”stresse” med. Vi var ute på turne med Korn, og ble enige med oss selv i at vi heller forsinket den litt. Selve innspillingen gikk greit. Vi hadde denne gangen flere låter å velge i da vi skulle sette sammen plata, slik at det var mulig å være litt mer selektive med tanke på hva som fikk være med. Den forrige skiva, ”Terminator Bliss” var akkurat som den forrige skiva før den igjen, slik at folk nå stort sett skjønner hva dette dreier seg om. Jeg tror fansen nå forstår mye mer av attityden til bandet, og dermed ikke forveksler oss med black-metal. Vi er på mange måter mye mer New York Dolls enn for eksempel Darkthrone.

Hva med tekstene, var det for eksempel spesielle tema som var viktige da denne ble laget? Nei, det er ingen spesielle tema som går igjen på platen, dette er ikke et konseptalbum. Jeg har egentlig aldri forstått poenget med å lage konseptalbum, det er i alle fall ikke noe for meg, jeg lar King Diamond ta seg av det. ”Night Electric Night” tar for seg ulike emner. Den handler vel kanskje mer om situasjoner. Ofte synes jeg man kan si mye mer gjennom å skildre en situasjon i stede for å generalisere, eller forsøke å forklare en helhet. For oss er det også veldig viktig å ha en ”vibb”, eller følelse om du vil, gjennom hele platen. Vi romantiserer som kjent mye over Russland og Øst-Europa. Hvis ”Rainbow Bar & Grill” hadde ligget i Kiev, så hadde vi vel vært der hele tiden. Det handler om å være selvdestruktiv, om oppbrudd, om diverse ting som har hendt oss, samtidig som vi hele tiden prøver å beskrive en følelse.

Hvordan vil du beskrive ”Night Electric Night” i forhold til tidligere album? ”Terminator Bliss” er vel mer innadvendt og noe mørkere enn ”Night Electric Night”, som er mer åpen og har mer ”selv-distanse”. Den er på en måte friere, uten at den på noen som helst slags måte kan kalles lys. He..he.. den er vel på alle måter mer leken i all sin depravitet.


Hvorfor valgte dere å kalle plata ”Night Electric Night”? Egentlig så skulle den hete ”Deathglam”. Alle lurer jo litt på hva musikken vår egentlig sorterer under, slik at vi tenkte å gi platen en tittel som definerte dette. Nå matchet imidlertid navnet ”Night Electric Night” innholdet i skiva bedre, så vi endte opp med den. Plata handler som sagt mye om livene vi lever, og denne tittelen passer godt til å beskrive den mørke siden av partylivet i byen. Det er her de fleste temaene i tekstene utspiller seg. Selve låta, ”Night Electric Night” har en ganske rett frem enkel rocketekst, men tittelen fungerer som sagt også veldig bra som en dekkende tittel på skiva.

Dere oppnådde mye med den forrige skiva ”Terminator Bliss”. Dere vant prisen for ”the best newcomber” under Metalawards, og dere turnerte med store band som Korn og Cradle Of Filth. Nå når dere er klare med oppfølgeren til en så vellykket plate, er dere ikke litt nervøse? Nei, ikke i det hele tatt. Det blir jo selvfølgelig interessant. Vi lar aldri noen blande seg i det vi gjør. Vi gjør alt selv. Vi både lager musikken og produserer platene. Det er klart vi er spente på utviklingen, men vi mener selv vi igjen har maktet å lage en eksepsjonell skive. Det handler vel mer om nysgjerrighet enn nervøsitet. Vi forsøker aldri leve opp til andres forventninger eller tilpasse utgivelsene våre på noen måte. Jeg tror det blir litt sånn når arbeidet med nye utgivelser foregår så til de grader internt i bandet. Vi bruker bare oss selv som referanser, og da tenker man ikke over at utgivelsen skal tilfredsstille noen eller noe på noen som helst slags måte.

Jeg har forstått det slik at dere kommer til å dra ut på en ny turne når ”Night Electric Night” har kommet ut. Har dere noen planer om å besøke Norge i denne runden? Jeg håper det, eller det tror jeg helt sikkert. Turneen starter i februar, og det ville være merkelig om vi ikke på noe tidspunkt kom innom Norge (9. februar på John Dee i Oslo. Red. Anm.). Vi skal turnere både i Europa og USA, og i sommer skal vi innom flere festivaler. He..he… vi dukker nok opp på et soverom i Oslo i løpet av den turneen, kanskje til og med på ditt… Hvem vet?

He..he..Hva vil du beskrive musikken til Deathstars som? Veeel…. Rockemusikk. Vi har jo helt klart en metalbakgrunn, men det går jo ikke an å kalle det metal. Skal du spille metal, skal du faen meg virkelig spille metal også, hvis du skjønner. Jeg ser vel på det som en slags beksvart type rock. Av og til beskrives vi som gotisk metal, en sjanger jeg på ingen måte klarer å forholde meg til. Ingen av oss i bandet har noen som helts slags ”koll” på denne typen musikk, og jeg tror faktisk ikke folk fatter hvor lite greie vi har på denne sjangeren. Vi lytter overhodet ikke til band som fyller scenen med stearinlys. Vi digger Iggy og black metal. Vi er vel ..he..he..på mange måter et veldig missforstått band.

Kan du fortelle litt om bakgrunnen til bandnavnet? Hvorfor akkurat Deathstars? Det var vel det paradoksale med at musikken og tekstene er svært personlige og kullsvarte, samtidig som vi på en måte glamoriserer dette. Det har i alle fall ingenting med Starwars å gjøre. Jeg har aldri vært spesielt opptatt av Starwars, og fant dessverre ut litt for sent at navnet hadde så sterke Starwarsreferanser.

Hvilke band/artister anser du for å være dine sterkeste inspirasjonskilder? Det er vel først og fremst den musikken vi har spilt som vil si death og black metal, kombinert med vår fasinasjon for poppmusikk. Det er hovedsakelig dette som gjør at musikken til Deathstars låter som den gjør. Visuelt er selvsagt Kiss veldig viktig, sammen med andre band som vi hørte på i oppveksten, som for eksempel Alice Cooper, New York Dolls, Iggy og Bowie. Sisters of Mercy er også veldig viktige med tanke på stemningen i musikken. Ellers så blander vi som sagt helt vilt…. He..he.. du kan helt sikkert finne elementer av Samantha Fox i musikken, sånn ordentlig 80-talls poppsound. Det er en slags lekenhet i alt det mørket. Vi spiller i rockeband fordi det er kult, selv om det handler om mørke saker, så betyr ikke det at vi går rundt og synes synd på oss selv. Det skal jo være underholdning. Selve kjernen i musikken i kommer fra den seriøse arven fra black og death metal scenen, blandet med inspirasjon fra glam og hardrock, som jo også er musikk som vi elsker.

Det er du som står for vokalen til Deathstars. Når begynte du å synge og hvorfor?Jeg begynte vel å synge fordi jeg syntes det var så gøy å skrive tekster. Det var på en måte ikke sånn at begynte å synge, det var mer at tekstene kom først, også kom sangen etterpå. Jeg startet i punkeband da jeg var i tolv-trettenårsalderen. Etterhvert ble jeg mer og mer opptatt av mer ekstreme saker som black og death metal. Jeg kommer fra Stømstad som jo er en ordentlig death-metal-hule, med band som for eksempel Dissection og At The Gates. Mayhem dukket forresten også opp på denne tiden. Det var en stemning den gangen som ikke finnes nå lenger. Jeg kan ikke forstå folk som begynner å spille black metal i dag, for meg kjennes det ikke spesielt troverdig med tanke på hvordan det var på 90-tallet. Ellers så ble jeg kjent med Emil (Nightmare Industries) på denne tiden.

Hva tror du at du hadde holdt på med hvis du ikke hadde begynt med musikk? Jeg har gjort en masse andre greier, men har alltid hatt musikken ved siden av. Jeg har jobbet som journalist og tv-producer…he..he.. ellers vet jeg ikke, kanskje jeg hadde vært din husholderske..?

He..he..Hva liker du best med livet som rockestjerne? Hmm.. man kan være naken så utrolig mye….
He..he..javel? Eller..det beste med det livet er å være gutt, fordi det finnes så utrolig mange jenter, som vel er et enda mer påtagelig svar. Nei, det er vel kompleksiteten i det hele, det at du kan skrive om noe som betyr noe for deg. Du lager musikk for at du skal prøve å forstå deg selv og omgivelsene dine bedre. Ellers så synes jeg prosessene rundt det å lage plater og opptre på en scene gjør det givende.

Hva liker du minst med livet som rockestjerne? Samtidig som vi liker veldig godt å turnere, så er vel denne ”evige turneringen” også et lite ”draw back”. Det er veldig gøy akkurat når du står på scenen, mens resten av det kan være utrolig kjedelig. Du våkner opp i et industriområde utenfor for eksempel Köln. Du vet ikke helt hvor du er, og det finnes ikke varmt vann.

Du nevnte at dere er veldig opptatt av Russland og Øst-Europa. Kan du fortelle litt om hvor denne fasinasjonen kommer fra? Jeg har alltid vært fasinert av Øst-Europa. Dette gjelder litteraturen og ikke minst estetikken. Det er et perfekt backdrop for Deathstars. Det er en depresjon der på en positiv måte. Det er veldig inspirerende. Jeg blir for eksempel helt mo i knærne bare jeg ser det kyrilliske alfabetet på bussene i St Petersburgh. Det er så utrolig vakkert. Du har også den tunge følelsen, og alt rundt gatemønstre, bygninger, mentaliteten og segregasjonen. Alt dette inspirerer musikken vår. Det er dels dette som er vår musikk, vi er på en måte 90 % St Petersburgh, Moskva og Kiev, og 10 % Sunset Strip. Vi er et veldig transatlantisk band.

Helt til slutt, noe du ønsker å si til dine norske fans? Æhh..hmm… Jah, hva skal man si, jo: Jeg elsker dere, helt enkelt.

Da gjenstår det bare å takke Whiplasher Bernadotte, mannen med det store hjertet for fansen og Øst-Europa for en hyggelig prat, og ønske han og resten av bandet lykke til med nytt album og turne.