Not seeing a Scroll to Top Button? Go to our FAQ page for more info.

MAYHEM - En Kebab På Lille Amir

 

En Kebab På Lille Amir

Tekst Av Rune Stordahl, 14. mai 2007 -

 

Det var sannelig ikke lett å få avtalt et intervju med disse karene, men det ordnet seg på sett og vis under lyttesesjonen i kjelleren på John Dee i påska. Jeg får beskjed om at Attila har ankommet lokalet og er klar for et intervju. Så da må man avslutte et særdeles hyggelig møte med nye kontakter og hive innpå siste rest av ølen. Så var det å finne et egnet sted for å gjøre et intervju. Jeg hadde gjort regning med at vi kunne sette oss i en krok der i kjelleren, noe som ikke gikk helt etter planen. Vi havnet til slutt på Lille Amir, et slapt steinkast unna Rockefeller.

Attila begynte samtalen med å unnskylde seg. Det skulle vise seg at de ikke hadde fått klar nok beskjed kvelden i forveien om at det skulle være noen intervjuer denne dagen. Derfor var det bare blitt tre timer søvn på ham, ettersom de hadde festet til langt utover formiddagen. Så skulle han virke litt rar og trøtt, så var det altså grunnen. I og med at det bare var Attila som møtte opp, gikk i hovedsak de fleste spørsmålene mine i søpla. Jeg hadde ikke forberedt spørsmålene til noen spesielle, men bare en fra bandet ble altså en kraftig strek i regninga. Uansett, åpningsspørsmålet mitt forblir det samme:

Er Mayhem like viktige i dag som for 12-15 år siden? – Hmm...Vel, for oss ihvertfall! Hahaha! Men, jeg håper jo det, i alle fall innenfor musikkscenen. Det har jo alltid vært en viss oppmerksomhet rundt Mayhem helt fra starten av på grunn av deres aktiviteter og ekstremiteter, noe som har gjort det interessant for fansen å følge med bandet. Jeg opplever at folk har en del forventninger til det Mayhem foretar seg og vi har alltid vært en band som har hatt mot til å gå i fronten og oppdage nye horisonter. Jeg tror det er ett av kjennetegnene til Mayhem, at de er forut for sin tid. Alle albumene deres er veldig forskjellige, og det har aldri vært noen mål for oss å gjenskape fortiden, men heller å pushe grensene for sjangeren. Så ja, jeg tror Mayhem fortsatt er et viktig band.

Så kommer vi inn på hva Attila ser på som de viktigste egenskapene til bandet. – Det som er bra med Mayhem er at vi kan ”fuck up every rule” og det er en god ting! Vi kan ta alle utfordringer på strak arm. Ta ”De Mysteriis Dom Sathanas” for eksempel. Et utrolig viktig album, men jeg husker at da det ble sluppet fikk ikke folk det de forventet. De var forvirret og visste ikke helt hva de skulle tro eller synes, og det samme gjaldt for så vidt vokalen. Helt i starten av innspillingen av det albumet brukte jeg en mer tradisjonell raspestemme, til jeg fikk det for meg å eksperimentere litt. Jeg viste gutta en mørkere variant, og de elsket den! Så det ble til at vi spilte inn alle vokalsporene på nytt. Det var meningen at vokalen skulle være mer variert enn den endte opp med å være, men alle ville bare ha den mørke og dystre stemmen, hahaha! Det var mange som reagerte med vantro første gangen de hørte vokalen på skiva i sin tid, men de fleste har vel vendt seg til dem nå skulle jeg tro. Jeg istemmer med at vokalen er veldig messende og det føles ut som man deltar i ei rituell messe, hvorpå Attila utbryter ”Nettopp!”, og mumler noe jeg ikke får med meg før han fortsetter: - Hvis du ser på den neste fullengderen ”Grand Declaration of War” så var det et helt annet album. Og denne gangen var mottoet ”FUCK EVERYTHING!!!” og det albumet er like ubehagelig som å gå til tannlegen, hahaha! Men seriøst, så er det et album jeg alltid har sett på som unikt og jeg tror det kommer til å stå som en milepæl i eksperimentell black metal. Deretter følger ”Chimera” som hadde en merkverdig, flytende egenskap ved seg, nok en gang totalt forskjellig fra tidligere verk, og nå ”Ordo ad Chao” som er noe HELT annet enn resten av diskografien. Det er den viktigste egenskapen til Mayhem, å utvikle seg!

Hvordan er det å være tilbake som vokalist i Mayhem da? - Det kjennes veldig godt ut og for å være helt ærlig så er jeg stolt over å være tilbake! Det var litt overraskende, sjøl om vi hadde pratet om det i en del år allerede. Det er jo ikke noen hemmelighet at det har vært noget problematisk med Maniac, både privat og sosialt. Egentlig har jeg vel aldri vært ute av bandet, når jeg tenker meg om, hehe... Det hadde mer med at ting var ganske fucka på midten av nittitallet og ting ble som de ble, men jeg har alltid hatt kontakt med bandet. Mayhem er som en jævla stor familie, en gang medlem, alltid medlem, hahaha!

Har du måttet gjøre nordmann av deg for å kle rollen som vokalist? - Nei, jeg bor nok fortsatt i Ungarn. Og det trives jeg med, så jeg blir nok ikke å flytte til Norge, hehe... Blasphemer bor jo i Portugal, uansett, så. Det er sikkert noen folk som finner det merkelig, men nå er jo vi et veldig merkelig band også. Saken er den at vi ikke trenger å øve så mye som vi gjorde før, så da blir det til at vi kun øver foran innspillinger og konserter. Noe maratonpreg blir det jo innimellom av dette, men vi er et kaotisk band, så annet er ikke å forvente, hahaha! Når det virkelig gjelder, og vi må fokusere på noe viktig, da kommer jeg selvfølgelig opp til Norge og er her over en lenger periode. Man skulle tro at det ble vanskelig å opprettholde en bandfølelse med denne fysiske distansen mellom dem, men så feil kunne jeg ta. - Nei, det er det ikke. Jeg er jo som sagt mye frem og tilbake mellom Ungarn og Norge, og til tider jeg er jo her like mye som jeg er hjemme. Internett er også et fint hjelpemiddel til å holde kontakten, og mye av kommunikasjonen foregår der, når vi ikke kan eller har anledning til å komme til Norge. Jeg er veldig tilfreds med denne løsningen. Dessuten tror jeg det er sunt at vi ikke henger sammen døgnet rundt, ellers hadde det gått på nervene løs etterhvert, haha!

Det ble litt snakk om endringer og jeg ville ikke helt gi slipp på akkurat det momentet. Siden Mayhem har utviklet og endret seg såpass mye og viser tydelig uvilje mot stagnasjon, har de da merket noen endring i fanbasen? – Siden jeg har fulgt historien til Mayhem fra utsiden store deler av karrieren deres, så har jeg merket slike endringer fra tid til annen. I hovedsak har det vært to grupperinger, de som liker det gamle og de som liker det nye. Det har vært vanskelig for disse to grupperingene å akseptere endringer i bandbesetningen, både den ene og den andre veien. Og jeg skjønner godt at en del av fansen har problemer med disse endringene, men det de bør legge seg på minnet er at Mayhem dreier seg om FIRE individer, fire sterke og ærgjerrige personer. Det har det alltid gjort og det er de som til enhver tid utgjør gruppa, dette har aldri vært et band som har dreid seg om kun én person. Og la meg understreke ordet ”aldri”. Ting endrer seg, noen syns det er sårt og det er det lite vi kan gjøre noe med. Men nå i dag så virker det som fansen lettere kan akseptere disse endringene i Mayhem og at de har begynt og forstå hvordan vi fungerer. Dessuten ser vi en forbrødring igjen i de to tidligere separerte fanbasene og det er jo gledelig. Så er det flott at folk aksepterer at jeg er tilbake i bandet igjen, både av unge og eldre fans. Det ble ikke helt det svaret jeg hadde ventet, men dette var nå engang det Attila svarte på dette spørsmålet.

Vi kommer etterhvert inn på hans syn på dagens black metal scene. - Miljøet i dag er veldig spredd og fragmentert. Det har nok mye med at sjangeren har ekspandert i en voldsomt kraft i alle mulige retninger. Tidligere så var det jo mye mer ensidig og endimensjonalt, uten at det var noe galt i det. Etter som årene gikk så eksploderte sjangeren i popularitet, noe som førte til at flere folk begynte og spille black metal, noe som igjen førte til utallige subsjangere. Jeg setter i grunnen pris på dette mangfoldet og har ingen forståelse for dem som sutrer over at sjangeren ikke er den samme lenger. Jeg syns det er jævlig kult å se at scenen vokser og at yngre folk trekkes til denne kunstformen. Ikke minst er dette økonomisk lønnsomt for oss, for da kan vi turnere enda mer, hahaha!

Vi pratet litt om hvordan scenen er i dag i Norge og jeg lurte på om Attila hadde en kommentar til debatten om ”norske arvtagere”. Det hadde han tydeligvis ikke, for han startet og prate om lyrikken sin i stedet! – Da jeg var yngre så dreide de første Tormentor-tekstene seg kun om Satan, Mefisto og perversjoner; fuck the Christians, Kill everybody etc... Følelsene mine var noe � la ”I came from the cauldron of hell because I represent my master Satan and must pervert everything!”. Jeg tror jo at det er naturlig for en ungdom å føle det på denne måten når man blir stilt over ting man syns er helt horrible, som for eksempel religion. Når man opplever at den ødelegger livet ditt, så selvfølgelig har man lyst til å hevne seg og ødelegge den som en gjengjeldelse. Det handler på en måte om å bli kvitt den driten som begrenser livet ditt. Og disse følelsene varer lenge. Etter ti år så har man selvfølgelig vokst og tilegnet seg masse verdifull erfaring. Man har blitt mer åpen og reflektert og er i stand til å gjennomføre mer komplekse tankerekker. Men det dreier seg fortsatt om de samme tingene, det som har endret seg er at der hvor det kun var aggressivitet tidligere har det nå kommet flere fasetter til. Fordi man er i stand til å se ting fra flere ulike vinkler. Jeg vil ikke si fra et mer intelligent ståsted, men heller på et helt annet spirituelt nivå. Så jeg føler ikke at de har blitt mindre ”true” med årene, jeg prater fortsatt om de samme tingene, men på en mer kompleks måte og så prøver jeg å forklare ting på en helt annen måte en tidligere. Jeg tror det er helt normalt at folk utvikler seg, men det verste jeg vet er når noen fornekter fortiden sin. Ta for eksempel et band som starter ut som grimme og voldsomme black metal-aktører og som har en kontinuerlig utvikling i mange år. Etter en tid blir konfrontert med fortiden sin hvorpå de repliserer: men, det var ikke meg, det var bare en dum drittunge. Nå i dag kan jeg fortsatt stå for mine Tormentor-tekster fra ’86! Det har jo litt med at jeg var veldig forsiktig med hva jeg skrev om(?) og at jeg var bevisst mine egne ord. Selvfølgelig skal tekstene være inspirerte, så jeg er i grunn bare heldig som ikke trenger å nekte for noenting jeg har gjort i fortiden min, hahaha! – And that will keep you true. Det viktigste er å være ærlig ovenfor seg selv, da vil folk etterhvert skjønne at man ikke bare er en jævla poser!

Du har ikke fått noen reaksjoner fra folk som ikke kjenner deg så godt og som synes du har forandret deg mye fra tidligere da? - Ikke egentlig, nei. Jeg har alltid kun gjort og vært med på ting som er mørke og obskure i alle aspekter, så jeg tror det skal godt gjøres å finne noe jeg har tatt del i som ikke dreier seg om negativitet og pessimisme, hehe. Det betyr likevel ikke at jeg er en jævla dum brødskalle som ønsker å gå amok i en barnehage og drepe masse mennesker. Greit nok at musikken er av morbid kvalitet, men det er bare en sunn og naturlig måte å få frigjort energi på. Jeg mener, se på verden. Den er ”fucked up” på alle mulige måter og man kan bli rimelig frustrert over ulike aspekter ved den. Og da tenker jeg ikke bare på religion, sjøl om jeg skyr den som pesten. Dens eneste funksjon er å binde og begrense mennesker og å forhindre dem i å tenke selv. Nei, jeg tenker like mye på en helt vanlige mennesker som jobber og står i. Ta en hvilken som helst fyr, som jobber dagtid, har kone og barn. Det går jævlig kjipt på jobben og han avskyr sjefen sin. Det er lite han kan gjøre med det, og å slutte er ikke noe alternativ. Han bygger seg opp et usunt nivå med aggresjon og vet ikke hvordan han skal få utløp for den fordi det er følelser som man blir lært opp til å fortrenge. Likevel, en dag så smeller det og han blir voldelig mot kona og barna sine. Eller så kan det være at han er en fotballsupporter som velger og bli med i diverse opptøyer. For eksempel banke opp fans av andre lag, for da har han en konkret ”fiende” foran seg. Da tror jeg det hadde vært og foretrekke at han kom på en black metal-konsert og fikk kontakt med sine mørkere sider der og kunne få utløp for dem i samme slengen! Vi soser oss litt bort fra det egentlige spørsmålet, men det får så være.

Det dukker opp et nytt spørsmål i hodet mitt etter å ha hørt Attila legge ut om menneskets mørkere sider og det går på om Attila vil si at black metal fant ham eller om han fant den: - Ummm... Begge deler vil jeg si. Jeg ble tidlig interessert i metal og det var vel da jeg var tolv år at den virkelig søken etter mer ekstrem musikk staret.
Hvorfor det?
– Fordi man er ung og alltid har lyst på mer, hahaha!
Det er jo ikke alle unger som går og leter opp den verste og mest morbide musikken man kan finne da, hvorfor appelerte dette så mye til deg?
- Hmmm.... (lang tenkepause) – Det er et jævla bra spørsmål egentlig. Men, hvorfor? Tja, jeg husker at jeg likte veldig godt feelingen og vibbene musikken ga meg. Pluss at den var meget energisk og den får deg til å føle deg sterkere, både fysisk og spirituelt. Så var jeg fascinert av at det var mulig å spille denne type musikk og det er jeg fortsatt. At noen klarer å spille med slik intensitet og i tilegg gjøre det med bravur, helt imponerende. Og selvfølgelig at det går kjapt unna og er aggressivt er heller ikke noen uting. Jeg husker godt den første Venom-skiva mi og Destruction og Slayer, det var tider det! – Som sagt så startet jeg med å spille da jeg var 15 år, og det var da musikken fant meg. Vi skulle opptre med to sanger på en talentkonkurranse, og det var vel sånn cirka 30 band utenom oss. Vi hadde da spilt sammen i tre måneder, altså begynte vi samme dagen som jeg tok i et instrument for første gang, haha. Bandet vi opptrådde med var Tormentor, og sjøl om det ikke var reinspikka black metal, så var det rimelig ekstremt i forhold til de andre bandene, som låt mer som Iron Maiden med tanke på brutalitet. Vi gikk videre, men vant ikke finaleomgangen, derimot ble vi ble definitivt lagt merke til blant publikum, for å si det sånn. Etter det tok det litt av, for nå ville plutselig alle se dette ekstreme bandet med det ekstreme sceneshowet. Så om ikke musikken valgte meg, så gjorde i alle fall en jævla haug med folk det, hahaha! Jeg hadde likevel en utdannelse å ta vare på og miljøet og scenen den gang var så lite at det var umulig å kunne leve av musikken. Så jeg valgte og ha musikken som hobby og prøvde heller å leve et vanlig ni-til-fire liv, uten at jeg trivdes så mye med det. Og det er først nå etter godt og vel tjue år at jeg har anledning til å turnere og å tjene en del penger på musikken. Tidligere har dette vært helt umulig, fordi uansett hvilket band jeg har vært involvert i, så har det alltid foregått en del drit i kulissene, som på hver sine måter har stukket kjepper i hjulene for hva de ulike bandene kunne ha blitt. Så for å orke å gå igjennom alt dette så må det være en flamme inne i deg, en eller annen kraft må velge deg. Jeg tror definitivt at musikken valgte meg til den stien jeg har gått, fordi jeg aner simpelthen ikke hvordan det ville vært mulig å komme seg gjennom dette på annet vis.

Hvordan var det å synge for første gang da? - Det var en merkelig opplevelse. Vi delte back-stage med sikkert tjue andre band og et tonn med andre folk. Jeg ble helt satt ut av alle folkene som med instrumenter, kulisser og diverse annet utstyr. Jeg glemte sågar tekstene mine før vi skulle på, nervene lå i høyspenn utenpå kroppen og kroppen skalv. Men på scenen, for første gang i mitt liv, så forsvant alt stresset på et øyeblikk. Jeg tok godt grep rundt mikrofonen og vrælte det jeg var kar om, og folkene i salen elsket det, hahaha! Etter jeg kom av scenen var jeg sliten og andpusten som faen. Det kjentes ut som jeg hadde deltatt i et maraton, og det etter kun to sanger, hehehe... Det morsomste og meste surrealistiske med hele konkurransen var da de skulle annonsere de tre bandene som gikk til finalen. Dommerne ropte opp første og andre plass rimelig kjapt, men da de kom til tredjeplassen var det mer som ”...og på tredje plass... vel... det er Tormentor” (Attila ler rått). Ingen av dommerne ville hverken kvalifisere oss eller ta i oss med ildtang, og grunnen til at vi kom videre var som sagt at publikum stemte oss frem. Det var en helt uvirkelig og utrolig følelse, vi hadde ingen ambisjoner eller forventninger om å komme videre, vi hadde i grunn bare meldt oss på for å trene oss på å stå på scenen, hahaha!

Vi må få med litt om den særegne stemmen til Attila også. Var det en stemme som kom helt naturlig? Å nei, den har nok blitt utviklet over tid. Helt i begynnelsen gjorde jeg den tradisjonelle skrikestemmen, men det ble klart for meg ganske tidlig at jeg likte og eksperimentere med dette instrumentet. Den eneste ”gaven” jeg har fått uten noe innsats er at jeg aldri mister stemmen, iallfall kan jeg ikke komme på en eneste gang hvor det har vært tilfellet. Så sånn sett har jeg vært utrolig heldig, for det er litt av hvert jeg har utsatt stemmebåndene mine for, hehe... Etter noen år fant jeg ut at det ikke var nødvendig å anstrenge hele kroppen for å synge, det holdt med å fokusere på enkelte deler av den, hehe. Etterhvert fant jeg ut at det kunne være interessant å ta noen sangtimer hos en operasanger. Der lærte jeg en del nyttige ting, bl.a. det å synge uten forsterkning og likevel få stemme ut i salen. Det var også her jeg for første gang hørte om viktigheten av riktig teknikk og god oppvarming. Så gikk det seks år før jeg følte for å friske opp kunnskapen og å lære noe nytt. Denne gangen gikk jeg til ei primadonna og tingene jeg lærte her var veldig like til det jeg hadde lært den første gangen, men hadde litt vanskelig for å tro og akseptere fullt ut. Hun spurte meg hva jeg skulle bruke stemmen min til og da svarte jeg bare at det var min hobby, at jeg likte og synge, at jeg ville lære mer om stemmen og at jeg sang julesanger, hahaha! Bare bullshit selvfølgelig, jeg følte ikke for å fortelle sannheten, hehe. Så jeg hadde noen leksjoner til hos henne og praktiserte litt av den nye kunnskapen min. Jeg var faktisk i kontakt med en tredje person, nok en primadonna, som nå jobber ved Operaen i Vienna. Nok en gang ble jeg fortalt lignende ting og nå begynte ting å trenge gjennom hos meg, hehe. Deretter inkorporerte og utviklet jeg kunnskapen til min egen stemme, noe som gjorde meg i stand til å finne ulike måter å synge på. Det å leke seg frem til et resultat har også vært en fruktbar måte og jobbe på som jeg har satt stor pris på. Så det har vært en lang vei å gå og jeg er fortsatt på et lærestadium. Jeg føler meg veldig komfortabel med å betrakte kroppen og stemmen som et instrument jeg kan spille på. Jeg tror det er i yoga man lærer at man kan trekke pusten på hundre ulike måter.
Her eksemplifiserer han begge deler, hvor han først trykker og tar seg på kroppen og etterpå utfører han pusteøvelser og peker på hvilke deler som er i bruk. Et riktig så fornøyelig skue! Det er først etter utrolig mye trening at man legger merke til alle de små musklene som faktisk befinner seg i kroppen. For de som er litt mer begavet enn meg, så kommer sikkert dette fortere, men jeg måtte iallfall få dette inn med teskje, hahaha. - Det handler vel litt om å bli bevisst sin egen kropp også? - Ja, så absolutt! For dette er ikke muskler en går rundt og tenker på at man bruker til vanlig, så det er definitivt en bevisstgjøring og tilvenningsak.

Har jeg da forstått deg rikig hvis jeg sier at du ikke har slått deg til ro med at ”dette er min stemme og dette er slik den høres ut”? - Det har du ja. Det er fortsatt utrolig mange ting som jeg har et brennende ønske om å mestre, blant annet tibetansk messing, dobbeltstemme; som jeg forøvrig ikke aner hvordan i svarte faen er mulig å få til, hahaha, strupesang, og så en type dyp resonnerende stemme som ligner litt på den jeg gjør, men som er så jævlig mye mer fascinerende, haha! Jeg er rett og slett umettelig på ny kunnskap, hehe... Her blir Attila oppringt av en eller annen som ber han om å få litt fortgang i intervjuet, så da hopper vi abrupt over til det nye albumet deres: - Jeg ble med igjen i 2004 og tidlig i 2005 satt vi oss ned og pratet med Blasphemer om et nytt album. Vi hadde en liten brainstorming om hvilken retning plata skulle ha, og da var to av ordene som dukket opp ”fremmedgjøring” og ”forråtnelse. Det var så mange ulike retninger vi kunne gått i, så noen føringer så vi oss nødt til å ha. Etter at vi kom frem til de to holdepunktene, begynte jeg å samle tekstukast og Blasphemer lagde riff. I denne perioden hadde vi stort sett kontakt via internett og sendte demoer frem og tilbake mellom oss. Etter den perioden kom vi sammen for å øve på sangene i plenum, her pusset vi på detaljer, tilpasset tekst og musikk til hverandre. Det var ikke snakk om å lage all musikken først for deretter å bare klaske et eller annet over den, vokalmessig. Det ble også en del snakk om hvordan produksjon vi ønsket oss denne gangen, og vi ble til slutt enige om å gå for en litt moderne, men råtten lyd, det skulle ikke vært polert på noen måte. Vi hadde lyst til å gi noe til dem som fortsatt liker ”Live in Leipzieg”, hahaha! Den skiva er jævla nær til apokalypsen, så vi ville ha litt av den som et krydder i soundet vårt, hehe... Etter at det meste var klarlagt booket vi oss inn i Mølla Studio, eid av Knut Valle (kjent fra Arcturus), som ligger midt i ingenmannsland. Det var bare oss og naturen der, hehe. Meg og Blasphemer bodde der mens vi spilte inn, mens Hellhammer og Necrobutcher var bare tilstede ved behov. Alle var uhyre fokuserte og det var ikke noe fyll og faenskap, slik det vanligvis ender opp med. Alt i alt en annerledes opplevelse, haha! Det gikk med tre dager sånn cirka til hvert instrument, hvorpå miksing og mastring tok noe lenger tid. Og det var i grunnen mer enn nok, for alt det snakket om forråtnelse og negativitet påvirket oss i langt større grad enn vi hadde forutsett, så vi ble nødt til å bli fort ferdig med dette og få det ut før vi ble syke av dritten, hahaha!!!

Vi må få med noen ord om tittelen på skiva også. - Det har jo vært litt forvirring rundt hva den endelige tittelen ble og det har med at skiva først hadde en arbeidstittel ”Ordo AB Chao”, som betyr ”order from the chaos” og deretter en endelig tittel ”Ordo AD Chao”, som betyr ”order towards chaos”. Vi likte arbeidstittelen meget godt, men vi lekte litt med den likevel. Den passet veldig godt sammen med våre ambisjoner om hvilket album vi ville kreere denne gangen, så tittelen kom ganske tidlig i prosessen. Og det var deilig for en gang skyld å ha definert veien vi skulle gå på forhånd, så nå var det ingen vei tilbake, hahaha... Vi skal fra orden til kaos nå. Arbeidstittelen symoliserte arbeidet frem mot det endelige resultatet, det å sette sammen hva som skulle komme til å bli. Den endelige tittelen kom da alt var ferdig og plata var klar for å slippes. Samt at den symboliserte hele den kaotiske prosessen, hvor vi gikk fra en relativt grei start, til alt gikk oss over hodet, hahaha... Men tittelen kan sees på mange ulike måter.

Helt på tampen var jeg litt nysgjerrig på et par av dokumentarene hvor Mayhem har vært representert. Alle som har sett ”METAL: A Headbanger’s Journey” vet at opptreden til Necrobuthcer var noget spesiell. Hadde Attila sett den og hva syns han egentlig? - Jeg syntes den var kul. Det var nok mange som syns at Jørn oppførte seg meget uhøflig, men de må huske på at Mayhem får utallige forspørsler fra gud og hvermannsen om å stille opp i diverse dokumentarer. De dukker opp med et kamera, spør om det er greit at de filmer litt her og der og så forsvinner de, og du ser de aldri igjen. Så går det ei stund før du hører at de fikk solgt opptaket for 100.000,- og bandet har faenmeg ikke en kopi av driten engang! Denne kvelden hadde Jørn fått alle henvendelser opp i halsen, folk hadde mast om at han måtte komme hit og dit, for det var kjempeviktig og så videre. BBC tok faktisk kontakt med meg en gang for de angiveligvis skulle lage en dokumentar om oss. Det viste seg at de skulle lage en sak om en drittunge som hadde gjort en masse djevelskap på en kirkegård i Italia. Vi hadde ikke en jævla dritt med det å gjøre, så hvorfor i helvete måtte de blande oss inn i dette!? Jo, fordi det solgte bedre. Det er så ukult som det kan få blitt. Hvis dette bare skjer en eller to ganger, okei, men hele forbanna tiden!? Da blir en bare lei, men uansett. Nok en gang får altså Jørn beskjed om at det er en fyr som lager en dokumentar og han MÅ komme. Javel, tenker Jørn, de har visst ikke tenkt og gi seg med det jævla maset, så da får jeg se hva det dreier seg om. Så når han traff fyren og han på en ynkelig og svak måte spurte ”ehhh... can I ask you some questions”, så klikket Jørn automatisk, men typisk og uheldigvis så skulle det altså være den ene gangen hvor det faktisk var seriøse folk som stod bak, hahaha!!! Jaja, han var i det minste ærlig og det må folk respektere! Og der tenker jeg vi setter en strek!

Write a comment...

Latest reviews

176 Even Knudsen

ACCEPT Too Mean To Die

More than four decades has passed since Accept released their self-titled debut album back in 1979,…
319 Even Knudsen

MORDKAUL Dress Code: Blood

I must start by saying that I have a very limited amount of information available about Mordkaul,…
512 Even Knudsen

DEEDS OF FLESH Nucleus

This is undoubtedly the most anticipated release this year for me personally and now the wait is…
357 Even Knudsen

HELL:ON Scythian Stamm

I must admit that I have never heard of this Ukrainian band before, even though Scythian Stamm is…
369 Even Knudsen

PROFANITY Fragments Of Solace

On December 4th German tech-death veterans Profanity returns with their fourth full length studio…
509 Even Knudsen

MORS PRINCIPIUM EST Seven

Mors Principium Est can look back at a career spanning over 20 years as they now release their…

CONTENT

News

Interviews

Concerts

Articles

REVIEWS

Album

Dvd

ABOUT US

Contact

The Staff

Playlist Edvardsen

Playlist Even Knudsen

Partners

Contact us

 

Follow Us:

facebook 32 twitter 32

 Email:

  Mail

Photos, articles and comments are owned by the poster.

 

Arcticmetal.no are not responsible for user content.

 

Copyright © 2020. ArcticMetal.no.

 

Online since 1999.

 

Log in

Login to your account

Username *
Password *
Remember Me
0
Shares