Pain Of Salvation var som kjent innom Oslo den 9.desember i fjor da de spilte på Sentrum Scene sammen med Opeth. De leverte et fyrverkeri av en konsert, og før det hele braket løs var jeg så heldig å få en prat med bandets trommeslager, Leo Margarit.

Dere slapp albumet ”Road Salt II” i september fjor. Kan du fortelle litt om den?

”Road Salt II” er del to av vår ”Road Salt” serie som egentlig skulle være et dobbelalbum. De er spilt inn omtrent samtidig og har samme produksjon, så hvis du kjenner ”Road Salt I”, vil ikke ”Road Salt II” være noen overraskelse.

Ok, så det var kun praktiske årsaker til at det ble to album i stede for ett?

Ja, faktisk utelukkende praktiske årsaker. Det begynte med at plateselskapet vårt gikk konkurs midt under arbeidet med Road Salt. Så ble det kjøpt opp av Century Media, og de ville ha en utgivelse fort. Vi stod på farten til å dra på turne til USA, og albumet var bare halvferdig. Det endte med at vi fokuserte på å få ferdig halve albumet og gi ut det som en del I av to Road Salt album.

Betyr det at ”Road Salt” skivene er et konseptalbum i to deler?

Det stemmer. Daniel vet mer om dette i og med at det var han som laget det, men jeg har forstått det sånn at det handler om valg og avgjørelser man tar i livet. Du slumper til å gjøre ett valgt på ett gitt tidspunkt og det fører deg til et sted som du ikke ville vært hvis du hadde valgte noe annet. Da ville kanskje livet ditt vært helt annerledes. De er bygd opp av små historier som krysser hverandre og flettes sammen.

Så hver låt er altså en liten historie?

Ja, mer eller mindre, og så er det jo sånn at alle mennesker på en eller annen måte har noe til felles. Jeg kan dessverre ikke være mer konkret enn det, det er som nevnt ikke jeg som har skrevet tekstene. Ellers er tekstene forholdsvis åpne slik at det er opp til lytteren å lese og tolke dem ut i fra egne tanker og eget erfaringsgrunnlag.

Hvorfor valgte dere å kalle albumene for ”Road Salt”?

Tja, det er også noe som har sprunget ut Daniels hode. Jeg tror det er med tittelen som med tekstene, du kan dra dine egne slutninger fordi den kan leses på flere måter. Den kan for eksempel tolkes som livets krydder, eller saltet på veien du går på. Jeg vet ikke helt selv, det er Daniels innfall.

Hvordan går dere frem når dere lager musikk.? Er det for eksempel Daniel som lager all musikken også?

Ikke nå lenger. Det var han som komponerte alt på de første skivene. Nå er hele bandet med, rent bortsett fra et par låter som bare er Daniels verk. Rundt 70 % av alt materiale på ”Road Salt” skivene er jamsessions. Daniel har hovedideen og hovedriffet, og så jammer vi med det som basis og bygger opp komposisjonen. Vi eksperimenterer og tester ut masse forskjellig, og av og til roter vi oss lagt vekk fra det som blir den endelige låta. Det er en meget god måte å lage musikk på, i og med at vi til slutt er sikre på at vi sitter igjen med det beste alternativet. Ellers er all trommingen kommet fra meg.

Hva med coveret til ”Road Salt”? Kan du fortelle litt om det?

Bildene er tatt av den finske fotografen Lars Ardarve. Han har jobbet med oss i flere år nå, helt siden BE kom ut. Jeg er ikke helt sikker på arbeidsfordelingen her, men jeg tror at Lars tok bildene og at Daniel designet coveret. Når det gjelder selve coveret, som er prydet med ansiktene våre, så var det en ide vi hentet fra platecover fra 60-tallet. Beatles og Led Zeppelin hadde for eksempel noen slike cover. Dette er på en måte en tribute til de gamle albumene…he..he.. så er det jo alltid kult å ha portrettet sitt på forsiden…he..he..da er det ingen tvil om at du er med.

Jeg har forstått det sånn at du ble med i Pain Of Salvation i 2007, da den forrige trommisen Johan Langell sluttet. Hvordan fant de deg?

Jeg var fan av bandet, og hadde faktisk sett dem live tidligere det året. Jeg og noe venner av meg hadde kjørt i flere timer fra Sør Frankrike og til Paris for å overvære begivenheten. Et par måneder etter dette fortalte en venn av meg at han hadde kommet over en annonse på hjemmesidene deres, der det stod at de søkte etter ny trommis og at alle som ønsket var velkommen til å sende inn demoer. Jeg skal ikke påstå at jeg søkte bare på tull, men jeg hadde liten tro på at jeg kom til å få napp. Jeg regnet med at de ville ha en de kjente fra før, eller i alle fall noen som bodde i Sverige. Det var mer sånn: ”Ok, hvorfor ikke, det er lov å prøve seg”. Noen uker etter ringte Daniel og spurte om jeg kunne komme til Sverige og prøvespille med bandet. For å gjøre en lang historie kort, jeg fikk jobben og måtte flytte til Sverige. Jeg lastet trommesettet inn i bilen og kjørte nordover. Det var en stor overgang. Jeg er som nevnt fra Sør Frankrike og ikke vandt med vinter og kulde. I tillegg er mentaliteten her veldig annerledes. Jeg må innrømme at det var litt tøft de to første årene, men det gikk seg til. Nå har jeg til og med lært meg litt svensk. Man klarer seg fint her i Skandinavia med engelsk, men skal en bo her er det greit å kunne språket. Jeg snakker fortsatt ikke flytende, men jeg forstår det meste og kan utrykke meg når det er nødvendig. Jeg har bodd her i fire år nå, og fått meg venner og kjæreste, så nå har jeg det bra.

Jeg har lest at du er godt skolert innen klassisk musikk. Når begynte du å spille, og hvilke skoler har du gått på?

Jeg startet å spille da jeg var veldig ung. Faren min er også musiker og har spilt i band så lenge jeg kan huske. Jeg kan ikke huske akkurat når jeg begynte å spille, jeg kan ikke ha væt mer enn en to, tre år gammel. Jeg begynte å spille på stumme trommer, og da jeg fylte seks år begynte jeg på den lokale musikkskolen. Jeg kom inn på konservatoriet da jeg var fjorten, og studerte perkusjon i fire år. Der lærte jeg å spille instrumenter som for eksempel vibrafon og marimba. Etter det gikk jeg videre i to år på profesjonsutdanningen. Da studerte jeg blant annet jazz og kammermusikk. Det var en fin tid, og jeg lærte veldig mye. Det som er litt dumt er at jeg ikke spiller perkusjon lenger av den enkle grunn at jeg ikke eier noe perkusjonsinstrument. En vibrafon koster for eksempel rundt 5000 euro, og da sier det seg selv at det ikke er noe man går ut og kjøper hvis man ikke har det som levebrød. Nå husker jeg nesten ikke lenger hvordan man holder stikkene. Det kunne vært moro å få tak i en brukt en. Ellers så spiller jeg fortsatt andre perkusjons instrumenter som for eksempel congas, de som man bare bruker hendene på. De er billigere og mer hendige å ha i huset.

Du er involvert i flere musikalske prosjekter ved siden av Pain Of Salvation. Er det viktig for deg som musiker å utfordre deg selv og prøve ut forskjellige ting?

Ja, veldig. Jeg liker å spille forskjellig typer musikk, fordi jeg tror at ved og for eksempel spille jazz, så blir jeg en bedre hard rock trommis og omvendt. Det er viktig for meg å fore meg selv med forskjellige inspirasjonskilder og forskjellig typer musikk slik at jeg utvikler meg musikalsk, og blir en bedre musiker. Noen mennesker er typiske spesialister som er vanvittig dyktige til å gjøre den ene tingen de kan. For meg er det derimot viktig å beherske flere sjangre og stilarter, slik at jeg har flere ting å ta av når jeg for eksempel spiller i Pain Of Salvation. Jeg tror det gjør min spillestil mer unik, og at jeg høres ut som meg selv og ikke ut som en som prøver å være John Bonham. Noe av det som jeg savnet mest i starten etter at jeg flyttet til Sverige, var alle de andre bandene og prosjektene som jeg var involvert i hjemme i Frankrike. Jeg spilte jazz, klassisk og var med i et coverband som spilte internasjonale poppsvisker. Nå er jeg i gang igjen med noen side porsjekter, og det er veldig moro.

Har du noen side prosjekter som bare er dine?

Nei, ikke egentlig. Jeg er så selvkritisk at hver gang jeg lager noe som i øyeblikket høres bra ut, så slakter jeg det sønder og sammen neste gang jeg tar det frem. Det blir alltid sånn: ”Åh, det er for mye sånn, og for lite slik og høres for mye ut som den og den”, og så videre, og så ender det med at alt blir forkastet. Det er sikkert dumt, jeg er sannsynligvis alt for streng mot meg selv, men jeg vil at det jeg lager skal være perfekt, og perfekt finnes jo ikke, så da blir det sånn. Jeg synes det er mye bedre å hjelpe til på andres prosjekter og heller sette mitt preg på det gjennom rytmearrangementene. Det å lage musikk fra skrætsj er rett og slett for vanskelig for meg så langt i livet. Jeg er tretti år nå, og for et par år siden slo tanke ned i meg om at: ”gjør du det ikke nå, skjer det ikke”, men du vet aldri.

Nei, du vet aldri. Du er fortsatt en ung mann, så det toget har vel ikke gått ennå?

Nei, det er vel ikke det, men jeg har inntrykk av at de som skriver egen musikk gjerne kom i gang da de var i tenårene eller i alle fall tidlig i tjueårene, så hvis du ikke har begynt innen du er tjuefem, så blir det aldri noe. Et sted inni meg håper jeg at jeg gjør det en gang, men vi får se. Det blir i alle fall ikke i nærmeste fremtid. Ellers har jeg for tiden et prosjekt på gang sammen med den norske gitaristen Tore Østby som tidligere var med i Conception. Han bor i Sverige nå, og vi møtes og jammer sammen innimellom når vi har tid. Det er en slags co-kreativ prosess. Han lager musikk på grunnlag av min spilling og omvendt.

Jeg har også lest at du har jobbet som trommelærer.

Det stemmer.

Holder du fortsatt på med det?

Her i Sverige har jeg ikke hatt noen elever så langt. Det er delvis på grunn at språket, noen kvier seg kanskje litt for å måtte snakke engelsk, og delvis fordi jeg stort sett er veldig opptatt og egentlig ikke har tid til det. Så jeg har heller ikke gjort noe for å få tak i noen. Da jeg bodde i Frankrike underviste jeg på den samme musikkskolen som jeg selv gikk på da jeg var liten. Jeg jobbet også litt på et par andre skoler. Det er stort sett veldig artig, men det kan også vær en tanke frustrerende. Du lærer også veldig mye selv av å undervise andre.

Hvordan var nivået på elevene dine, var de nybegynnere eller noe øvede?

Jeg hadde begge deler. Jeg syntes det var vanskeligst med dem som var helt ferske. Da skal alt læres fra grunnen av og du må bruke mye tid på sånne helt elementære ting som hvordan man skal holde stikkene og så videre. Det kan være litt tungt, spesielt hvis de ikke hører til blant de mest motiverte. Hvis de derimot kan litt fra før og er interesserte, så kan det være veldig givende. Du kan se hvordan de absorberer alt du sier og de øver mye slik at de gjør synlige fremskritt fra gang til gang. Da er det veldig moro, og du føler at du gir noe videre.

Dere var med i den svenske melodi grand prix finalen i 2010. Hva var det som fikk dere til å stille opp?

He.he.., det stemmer. Det begynte med at en av hovedsponsorene bak det svenske grand prix sirkuset kom over en live video av oss. Han likte det han hørte, og kontaktet oss med forespørsel om vi ville sende inn et par låter. Etter litt diskusjon innad i bandet, ble vi enige om å sende inn tre låter. Vi var litt i tvil, men kom frem til at hvis vi sendte inn noe som var laget for et Pain Of Salvation album, så var det greit. Vi ville ikke selge oss til konkurransen gjennom å lage en grand prix låt. Dette var rett før Road Salt I kom ut, så vi sendte inn ”No Way”, ”Road Salt” og ”Sister”. Det var til vår store overraskelse ”Road Salt” som ble plukket ut. Vi hadde i utgangspunktet ansett den som den av låtene som hadde minst grand prix potensialet. Den er en helt rolig låt med bare piano, eller rettere sagt keyboard og vokal. Den brakte også med seg en liten utfordring når det gjaldt fremføringen. Hva skulle vi andre gjøre, når instrumentene våre ikke var med? Vi var inne på tanken om at Daniel skulle gjøre hele grand prix stuntet alene som Daniel Gildenlöw, men da kunne ikke låta være med på det kommende albumet. Det endte med at det ble Pain Of Salvation som stilte opp, med alle mann på scenen med instrumenter som vi ikke spilte på. Det var en erfaring, og det er artig å ha gjort det. Det var en merkelig opplevelse. Plutselig befinner du deg midt i kremen av svenske popartister. Vi er et ganske ubeskrevet blad i de kretser. Vi er vel mer kjent i utlandet.

Når du er hjemme hos deg selv og har lyst til å høre på musikk. Hva setter du på da?  

Det kommer mye an på humøret. Ofte er det sånn at når jeg innimellom glimter til med å finne et album som jeg virkelig liker, så blir det liggende i spilleren konstant. Når kjæresten min er der, må jeg variere litt, men når jeg er alene, kan den gjerne gå non stopp. Det går stort sett i rock og metal.

Jeg har forstått det sånn at Johan Hallgren og Fredrik Hermansson slutter i bandet etter at denne turneen er over. Har dere startet prosessen med å finne nye bandmedlemmer?

Den nye keyboardisten er klar. Det er Daniel Karlson som nå spiller bass i Pain Of Salvation. Han erstattes av Gustav Hielm som tidligere blant annet har spilt i Meshuggah og som var med på et par av låtene på Road Salt I og II. Han er en meget dyktig bassist, så det går sikkert fint. Den vanskeligste biten blir å finne ny gitarist. Det finnes gitarister i bøtter og spann der ute, men det å finne en som er meget dyktig og som også kan synge, er ikke så lett. I Pain Of Salvation synger alle i bandet, så det er påkrevd med en viss standard på vokalen til alle medlemmene. Ellers er det ikke så lett å erstatte en mann som Johan som har en sånn flott attityde og sceneopptreden. Vi er i gang med å planlegge audition. Vi annonserer på hjemmesidene våre slik at folk fra hele verden har muligheten til å søke. Så langt har vi fått veldig få svenske søknader. Vi er ikke så kjent i Sverige som vi er i utlandet. Det er en god del interessante kandidater som vi kommer til å kontakte og få på audition.

Hva med live spilling? Blir det noen ny turne etter at de nye medlemmene kommer på plass?

Ja, vi skal ut på veien igjen i februar og mars. Vi kommer blant annet tilbake til Oslo og John Dee den 20.mars. Etter det har vi lyst til å få til noe i Sør og Nord Amerika, og så blir det vel en del festivaler til sommeren. Deretter tenker jeg at vi kommer til å fokusere på nytt materiale. Bandet fortsetter uansett. Det er litt rart. Nå er jeg det nest eldste medlemmet etter Daniel. Tidligere var jeg den yngste. Det er bra at ungdommen kommer og pusher oss gamle-gutta. Mange av de unge musikerne er ekstremt dyktige, og det gjør at vi må stå på for å henge med.

Dere skal spille i Oslo i kveld (9.desember 2011). Hva synes du om det norske konsertpublikummet?

Den første gangen jeg spilte i Norge i Pain Of Salvation sammenheng, var faktisk i fjor. Før det hadde jeg vært her med et annet band som besto av meg, min far, min søster og en bassist. Det var vel for et par, tre år siden. Jeg synes publikummet her er det beste i Skandinavia. De er veldig inne i musikken, og det liker vi. Svenskene står mer stille og lytter, mens her er det mer pasjon og folk er mer med. Det er gøy, og veldig bra når vi har vært ute på turne i fem uker. Hvis publikum da er helt stille så blir det litt sånn:” ååååh kom igjen! Hjelp oss! Gi oss energi!” Jeg tror det blir bra i kveld.

Helt til slutt, noen ord til den norske fansen?

Vel, lykke til..hehe. Jeg vet ikke hvordan musikkindustrien fungerer her i Norge, men det virker som om den er litt åpnere og mer moderne enn den er i Sverige. De svenske crowdene er mer opptatt av 80-talls rock som Mötley Crüe og sånt. Hvis du er inne i det og virkelig vil det. Stå på og gjør ditt beste.

Leo og resten av Pain Of Salvation er som nevnt tilbake i Oslo for å spille på Joh Dee den 20.mars. For dere som i likhet med undertegnede likte det dere så den 9.desember: LØP OG KJØP!!!!

Tekst og foto: Anne Camilla Bergkvist