Om Å Ta Uskylden Fra Noen

- Tekst Av Anne Camilla Bergkvist, 25. november 2009 -

Sent en kveld tidligere i høst, ringte telefonen og i den andre enden av tråden satt det en entusiastisk Trevor Strnad som mer enn gjerne fortalte om bandet sitt og det nye albumet ”Deflorate”. The Black Dahlia Murder dreier seg i korte trekk om død og ødeleggelse, rammet inn i melodiøs death-metal med en brutal tvist.


Først, gratulerer med nytt album. Takk

Kan du fortelle litt om det? Ja, det har fått navnet ”Deflorate”, er vårt fjerde album og det gis ut på Metal Blade Records. Vi er veldig fornøyd med det, og mener det er vårt så langt sterkest og mest modne utgivelse. Da vi startet opp var vi veldig unge og naturlig nok temmelig grønne. Nå har vi blitt eldre og fordi vi har vært i gamet en stund, har vi fått samlet en god del mer erfaring noe som gjør oss i stand til å fylle albumet med mer visdom enn tidligere. Ellers må jeg nevne at Ryan Knight som overtok etter John har vært som et friskt pust. Han har tilført bandet ny og positiv energi noe som helt klart har bidratt til å ta oss et skritt videre. Det er veldig gøy å jobbe sammen med ham.

Hvorfor valgte dere å kalle plata ”Deflorate”? Først og fremst syntes vi det var et passende albumnavn til et av våre album i og med at det har noe med blomster å gjøre. Det er også et uttrykk for å krenke noen eller ta uskylden fra noen. Eller sagt på en annen måte, ødelegge uskylden, samtidig betyr det også helt konkret å ta av blomsten. Denne dobbeltheten med at det har noe med blomster å gjøre, samtidig som det er uttrykk for noe destruktivt syntes vi var en meget passende albumtittel for en The Black Dahlia Murder utgivelse.

Hva med tekstene på ”Deflorate”, kan du fortelle litt om dem? Ved siden av at den inneholder mye ”sjokklyrikk” i god gammel death-metal tradisjon, så handler ”Deflorate” også mye om å se på livet og døden på en litt annen måte. En låt handler om det å se livet sitt passere i revy, en annen tar for seg kryonikk som vil si å fryse ned døde mennesker med det for øye å vekke dem opp en gang i fremtiden. Dette blir å på en måte bringe liv over i en annen form. Den handler i det hele tatt mye om sci fi og horror.

Dere har fått med dere Mark Lewis( prod. Deicide m.fl.) og Jason Suecof (prod. Job For A Cowboy m.fl.) til å hjelpe dere med å produsere albumet. Hvordan var det å jobbe med dem og hvorfor valgte dere akkurat disse produsentene? Vi valgte dem fordi vi kjenner dem godt fra før og vet vi går godt overens med dem. Vi vet også at de vet hvordan våre album skal være, og hvilken type produksjon som må til for at det skal bli et The Black Dahlia Murder-album. Dette gjør at det er komfortabelt å jobbe sammen med dem, og komfortable med å omgås dem sosialt. De er erfarne i gamet, og vet hvordan ting skal gjøres.

Kan du fortelle litt om prosessen bak et The Black Dahlia Murder- album? Albumene våre er 99% Brians verk. Han startet bandet og vi andre er inneforstått med at det er han som bestemmer hvordan våre utgivelser skal være. Det betyr imidlertid ikke at han ikke er åpen for innspill, snarere tvert i mot. Han er meget positiv til bidrag fra resten av bandet. Brian komponerer musikken hjemme hos seg selv, og presenterer skissene for oss andre slik at vi kan komme med kommentarer og innspill. Jeg mener ”Deflorate” er mye mer variert enn forgjengerne, mye på grunn av at vi alle var aktive og mer involvert i prosessen denne gangen.

Dere valgte å kalle dere The Black Dahlia Murder og dermed bokstavelig talt oppkalle bandet deres etter det brutale drapet på skuespillerinnen Elisabeth Short. Hvorfor valgte dere dette navnet? Først og fremst fordi dette drapet på mange måter ble et symbol på drapet den amerikanske drømmen. Elisabeth Short (kalt The Black Dahlia) var en ung kvinne som drømte om å bli skuespillerinne, og for å prøve å oppnå dette reiste hun til California. I januar 1947 ble 22- åringen funnet drept og lemlestet. Morderen har aldri blitt funnet, men spekulasjonene rundt hvem det kunne være har gitt inspirasjon til flere bøker og filmer. Mordet hadde noe ekkelt og heslig knyttet til seg, og det er nettopp denne ”ekkelheten” og småkvalme, grusomme stemningen som ligger i navnet The Black Dahlia Murder, som gjør det til et genialt navn på et death-metal band. Det gir en ekstra dimensjon til de som vet hvor det kommer fra, og for de som ikke gjør det, blir det som et vanlig death-metal bandnavn som inneholder obligatoriske ord som black og murder.

Hvor gammel var du da du startet å synge, og hvorfor valgte du å bli vokalist? Jeg startet å synge i hardcore band da jeg var veldig ung. I begynnelsen spilte jeg litt gitar også, men siden jeg ikke akkurat viste all verdens talent i den retningen, endte det med at jeg holdt meg til vokalen. For meg ble sangen etter hvert en måte å kvitte meg med all innvendig ”gruff”. Jeg trivdes ikke noe særlig godt på skolen. Jeg var en typisk ukul nerd, som aldri hørte til blant de populære. Sangen fungerte derfor som en slags ventil for meg, hvor alt det kjipe kunne luftes ut.

Hvordan vil du beskrive musikken til ”The Black Dahlia Murder”? Jeg pleier å beskrive den som melodiøs death-metal, som muligens inneholder en del mer aggresjon enn det som er normalt for sjangeren.

Hvilke band / artister anser du for å være ”The Black Dahlia Murders” viktigste inspirasjonskilder? Vi har hentet mye inspirasjon fra den svenske death-metal scenen, der band som Dark Tranquility, At The Gates, In Flames og gammel Soilwork har stått sentralt. For meg personlig er det kanskje Megadeth som har vært viktigst. De har en helt spesiell plass i hjertet mitt, og selv om en del av de nyere utgivelsene ikke har falt helt i smak hos meg, så klarer jeg liksom ikke å slippe dem. Metallica har forresten også vært viktige. Ellers lar Brian seg inspirere av et bredt spekter av musikk. Blant annet hører han mye på AC/DC. Musikken vår kan kanskje beskrives som en god miks av svensk og amerikansk death-metal, og på den måten også oppsummere hvor vi henter inspirasjon fra.

Har dere noen planer om å besøke Norge i nærmeste fremtid? Nei, dessverre ikke i øyeblikket. Vi elsker å spille for fansen og kommer til å tilbringe masse tid ute på turne etter nyttår. Sist vi spilte i Norge ble vi meget godt mottatt, så det frister så absolutt til gjentagelse. Akkurat nå tror jeg bare jeg kan svare, vi kommer tilbake, men vet ikke når.

Tilbake til den nye plata. Coveret dere har valgt denne gangen er slik jeg ser det ikke noe typisk The Black Dahlia Murder-cover. Det er svært fargerikt og surrealistisk. Kan du fortelle litt om hvorfor dere valgte dette coveret? Jeg er helt enig i at det er utypisk for våre utgivelser, og det var akkurat det som var meningen. Vi ville at det nye albumet skulle skille seg ut i fra forgjengeren, ”Nocturne” på nær sagt alle mulige måter. Tegningen har litt av den gamle klassiske cover-arten du finner på gamle heavy metal skiver fra 80-tallet, samtidig som det er tydelig at det ikke er laget på den tiden. Det på en måte blander gammel og ny cover-art, og det var akkurat det vi ville ha. Det var helt overlagt at det skulle være annerledes og overraskende. Tegningen minner meg også en god del om de dataspillene jeg pleide å spille før i tiden.

Jeg har sett den nye videoen dere har laget til låta ”Necropolis”, og til min store overraskelse viser den bandet som bowler. Handler ”Necropolis” om bowling? Nei, ”Necropolis” har ingenting med bowling å gjøre, den er en tvers igjennom negativ låt som tar for seg hvordan menneskeheten er i ferd med å gå til grunne for egen maskin. Videoen er snarere tvert i mot en positivt ladet filmsnutt hvor du kan se oss i bandet leke oss i en bowlinghall. Det du ser i videoen er litt av det samme som du kan se på dvd’en vår. Du ser medlemmene i bandet ha det gøy sammen. Vi hater egentlig å spille inn videoer. Under innspillingen må du kle på deg en maske som sier ”alt er bra og jeg har det kjempegøy” selv om det ikke er sånn du har det.

John forlot bandet i desember 2008 og ble erstattet av Ryan, noe jeg forsto på deg var et meget vellykket bytte. Hvordan kom dere i kontakt med Ryan? Det hadde ligget i luften en god stund at John kom til å forlate bandet. Han var på en måte ikke interessert i å være med lenger, og hadde over tid utviklet en helt feil innstilling til arbeidet i bandet. Vi forsto at det var et tidsspørsmål før han kastet inn håndkleet. Det er ikke lett å finne nye medlemmer, det skal jo helst stemme både musikalsk og sosialt. Derfor startet vi arbeidet med å finne en erstattet en god stund før John sa takk for seg. Vi ønsket ikke at dette skulle komme ut i og med at vi ville unngå rykter om indre strid og så videre. Det er alltid moro å lese slikt om andre band, men en vil ikke være den det skrives om, for å si det sånn. Vi gikk derfor frem på en mildt sagt ytterst diskret måte og spurte produsentene våre Mark og Jason om de visste om noen som kunne passe. De nevnte Ryan med det samme, og mente han hadde akkurat den personligheten og innstillingen som bandet trengte. Vi kjente Ryan litt fra før, og hadde opplevd ham som en trivelig og omgjengelig fyr, som ikke var befengt med et stort ego. For å gjøre en lang historie kort, vi fikk telefonnummeret til Ryan, og da John tok det endelige steget ut av bandet, kunne han starte omgående. Alt gikk smertefritt, og med Ryan om bord har vi begått vår sterkeste plate så langt i karrieren.

Dere slapp dvd’en ”Majesty” tidligere i år. Kan du fortelle litt om den? Ja, den inneholder intervjuer og dokumentarer, og oppsummerer Johns tid i bandet på en fin måte. Den ble svært godt mottatt både her i USA og i Canada. Den gir fansen en unik innblikk i bandets helt spesielle brorskap. Du får se et band som består av medlemmer som bryr seg om hverandre, og at vi enkelt og greit bare er helt vanlige metalfans som spiller metal selv, og stortrives med det.

Helt til slutt, noen ord til den norske fansen?
Tja… ser dere snart…. forhåpentligvis.