Most popular

Powermetallerne fra nord-Tyskland er tilbake, 2 år siden deres siste studioalbum "Demons of Instanity". Og de sparer heller ikke på kruttet denne gangen, her er det full guffe fra første tone i kjent Metalium-stil. De har aldri vært mine helt største favoritter i sjangeren, men med dette albumet begynner de virkelig å overbevise. Her får man den ene kraftfulle power metal låta etter den andre, pakket med røffe gitar...

Jeg kan ikke påberope meg å være noen stor kjenner av danske Mercenary, ’11 dreams’ fra 2004 er den eneste av deres utgivelser jeg har hørt, men den likte jeg til gjengjeld meget godt. ‘Architect of lies’ er nummer fem i rekken av studioalbum fra dette bandet og det låter absolutt friskt det her. Mercenary er tydelig inspirert av Gøteborgscenen og den melodiøse death metallen vi kjenner derfra, en...

Jeg er ikke helt sikker på om det Powerwolf driver med er 100 % seriøst, men hva gjør vel det når man leverer knallmusikk som på Lupus Dei? For de som ikke har noe imot litt klisjeer og innslag av power-metal i heavy-metalen, vil denne plata definitivt falle i smak. Jeg får assosiasjoner til Gamma Ray, selv om det kanskje er en smule mindre pompøst. Høydaren på Lupus Dei...

Mitt bekjentskap til dette svenske bandet er relativt begrenset, men jeg vet i alle fall at 'Devastation' er bandets andre utgivelse. Stilmessig handler dette om kompromissløs death/thrash metal og det går unna i et helvetes tempo stort sett hele veien. I lengden blir dette en smule slitsomt mens det i begrensede doser låter ganske så tøft. Mangelen på variasjon er nok det største ankepunktet med 'Devastation'. Produksjonen er god...

Sett i retroperspektiv kom nok amerikanske Nachtmystium meg i øre på sitt kreative toppunkt, for det har vært lite som har holdt samme nivå som skiva fra 2008. Siden da har jeg gjort meg kjent med «Instinct Decay» og EP-ene «Worldfall» og «Doomsday Derelict» (hvorav sistnevnte holdt jevngod kvalitet med «Assassins»), men de overstrålte på ingen måte mitt første møte med bandet. Nå er de klare med del to...

De hollandske gothrockerne i Asrai har eksistert siden 1985 (!), men dette er bare deres tredje fullengder så langt. De har ifølge presseskrivet brukt alle disse årene på å ”perfeksjonere sin visjon og fullstendig utvikle sitt eget sound”. Vel, de er et gotisk rockeband frontet av en kvinnelig vokalist og jeg syns de låter rett så ordinært. Å kalle dette perfeksjon er så hinsides alle overdrivelser at det er...

Jeg må innrømme at jeg aldri tidligere har lånt øre til disse finnene, til tross for at de har en god del år og utgivelser på baken. Musikken beskriver de som goth n’ roll, og da skjønner vel de fleste at det dreier seg om rock n roll med en noe dyster atmosfære. Tittelsporet som åpner skiva er en frisk rock n roll låt som svinger meget bra, men...

Symphony X er et band man alltid kan regne med og det aller meste av bandets diskografi er av bunnsolid kvalitet, så er også tilfellet denne ganen. Stilmessig er det i grunnen ikke voldsomt store forandringer å spore i forhold til tidligere utgivelser, selv om de symfoniske elementene er tonet en smule mer ned denne gangen til fordel for litt mer aggressivitet. Produksjonen er hakket bedre denne gangen, spesielt...

Steve Walsh er nok mest kjent som frontmann i Kansas, men nå er han ute på egenhånd med sin tredje soloskive. Det er ikke så veldig vanskelig å dra paralleller til moderbandet for det er selvfølgelig progressiv rock det handler om også i dette tilfellet, kraftfull sådan. Skiva er variert, fengende og meget velprodusert. Låt materialet er jevnt over meget sterkt og jeg må innrømme at jeg ble en...

Poisonblack er finske og fremfører atmosfærisk, gothisk metal. Det finnes etter hvert et utall band innen denne sjangeren, så særlig originalt er ikke dette. Et sterkt låtmateriale bidrar imidlertid til å heve Poisonblack over gjennomsnittet innen goth scenen. Bandet er også i besittelse av en dyktig vokalist i Leppäluoto. Ankepunktet blir, som vanlig med slik musikk, at det kan bli litt vel monotont og kjedelig i lengden men i...