Most popular

‘Darkness visible’ er andre fullengder fra amerikanske Sacred Oath. Skiva slippes ganske nøyaktig tjue år etter at debuten så dagens lys så man kan vel knappest kalle gjengen for produktive. Nå formoder jeg, uten at jeg vet det for sikkert, at bandet har hatt en eller flere lengre pauser i løpet av disse årene men dagens line-up er uansett den samme som var å finne på debuten. Musikken ligger...

‘A Bullet Called Pride’ er Razorwire’s andre utgivelse sluppet på deres eget uavhengige selskap Psychophonic. Musikken er blandet punk, rap, core og nu-metal og bygd opp rundt enkel tromming og riffing og en veldig Rage Against The Machine inspirert vokal. Dette var særdeles lite givende, og drukner i havet med liknende utgivelser med sin manglende identitet og minneverdige låter. Diskografi: ...

Den gamle Deep Purple storheten Glenn Hughes er tilbake igjen med nok en soloskive, denne fyren hviler ikke akkurat på laurbærene med hele 9 utgivelser på denne siden av det nye årtusenet! Også denne gangen har han med seg Chad Smith(Red Hot Chilli Peppers), JJ Marsh, og Ed Roth. I tillegg gjester Dave Navarro med eminent gitarspill på et par låter. Dette er nok en av de skivene hvor...

Mangefassetert, progressive rock er hva Umphrey’s McGee leker seg med på Safety in numbers, for det er i sannhet det bandet gjør, leker. Allerede fra første låt, den fenomenale ”Believe the lie”, setter Umphrey’s McGee tonen, men samtidig lurer de kanskje lytteren ørlite grann ettersom det er den mest rocka låten på skiven, og den kan gjerne minne om en blanding mellom Enchant og Ritual. Resten av platen er...

Soul SirkUS ble formet ut av asken av Planet US med Neal Shon(Journey) på gitar og Deen Castronovo(Journey) på trommer i starten. Med Jeff Scott Soto(Talisman, Yngwie Malmsteen)på vokal og Marco Mendoza(Thin Lizzy, Whitesnake) på bass var bandet komplett. ’World play’ ble opprinnelig utgitt på Soul SirkUS records/Warner Music, men ble kun solgt gjennom Warner’s online butikk. Da Castronovo valgte å forlate bandet for å konsentrere seg fullt om...

At Vance handler veldig mye om Olaf Lenk, bandets gitarvirtuos, låtskriver og ubestridte leder. At Vance så dagens lys i 1998 og har siden den gang rukket å gi ut sju album, dette inkludert. Et produktivt band med andre ord. Min inngående kjennskap til At Vance er relativt begrenset, men noe har jeg da hørt og jeg må innrømme at jeg alltid har ansett dette som et ’nesten band’....

Primal Fear har aldri vært noe favorittband her i gården. Det er ett eller annet ved dette bandet jeg ikke helt fikser, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva. Jeg har brukt veldig mye tid på ’Devil’s Ground’ og den vokser sakte men sikkert. Etter første gjennomhøring var jeg alt annet enn imponert, men ett eller annet har skjedd underveis for nå sitter skiva mye bedre....

’Wannadie songs’ er tittelen på dette verket fra Jack Frost, og jeg håper at sangene får sin siste vilje og dør så snart som mulig for dette er fan døtte meg noe av det mest tragiske jeg har hørt på lenge. Depressiv goth/doom skulle vel være en passende beskrivelse. Den typen musikk kan være fascinerende på sin måte men da må det gjøres atskillig bedre enn dette. Hush, ut...

Da jeg fikk nyss i at ny skive var underveis var jeg ikke sen med å finne frem debuten for å gjennoppdage de fantastiske stemningene den gestaltet, men til min store forskrekkelse ble det et skuffende gjenhør. Om det var frampek i forhold deres nyeste tilskudd skal være usagt, men de rosende vendingene jeg brukte for å beskrive debuten da den ble anmeldt på The Streets har iallfall falmet...

De relativt unge musikerne i finske Sinamore er ute med debutskiva «A New Day» som rommer 10 spor. Albumet kategoriseres som gotisk rock og skal man sammenligne de med noen artister vil jeg si at dette best kan sammenlignes som H.I.M. med en Nickelback-light vokalist. Tekstene er rimelig melankolske, men jeg vil ikke si at musikken er spesielt dyster for det. Plata inneholder en hel del tøffe riff og...