Pain sorterer normalt sett ikke innenfor mitt musikalske preferanseområde og forrige fullengder falt så vidt jeg husker ikke særlig godt i smak. Ei heller denne gangen klarer herr Tägtgren å overbevise meg hundre prosent og det faktum at musikken denne ganen har tatt en enda mer industriell retning bidrar ei heller positivt. Likevel er det et eller annet med denne utgivelsen som treffer meg, sannsynligvis kommer dette av mannens...

Bare for å ha det slått fast med en gang så liker jeg Peter Tägtgren langt bedre både i produsentrollen og som frontmann i Hypocrisy enn hva tilfellet er med det han gjør i Pain. Pain blir enkelt og greit alt for mye elektronisk viss vass for undertegnede. Musikken er selvfølgelig vellaget og når den så sprites opp med klinisk ren produksjon låter det til tider ganske fett. Men...