Det er et adskillig skitnere og mer grovkornet Phazm som trer ut av de sydlanske sumper denne gangen. Lydbildet er langt mer nedstrippet og munnspillet som spilte en vesentlig rolle ved forrige korsvei glimrer med sitt fravær. I stedet har de økt dosen med skranglete black 'n roll betraktelig og stemningen er langt lumrere enn først antatt. Innimellom får jeg assossiasjoner til et sinnsykt og makabert show regissert av...

Hvem skulle tro at dette bandet kommer fra Frankrike!? Her er det skitten black metal, blandet med sørstatsblues, voodoo og annen mystikk fra sumpene rundt New Orleans, som gjelder. Phazm tar i bruk utradisjonelle instrumenter som munnspill, slidegitar og kongotrommer, og det funker som fanden. Rølpefaktoren er høy og musikken er veldig rocka. Uheldigvis skorter det på låtkvaliteten og skiva blir etterhvert noe kjedelig. Det er to sterke låter...