Da er Taakes fjerde fullspiller tilgjengelig for den gemene hop og Hoest tråkker ufortrødent videre innenfor den slitne sjangeren True Norwegian Black Metal. Det finnes knapt en ting å si om denne utgivelsen, som ikke allerede har blitt ytret om Taakes foregående skiver eller TNBM på generell basis. Aller best låter det når det åpnes opp for nye impulser, som for eksempel de psykedeliske lydene i «Motpol» og soloen...

Doedskvad tar opp sporet der Bjoergvin sluttet, black metal med melodiøse og nasjonale trekk. Denne gangen er det blitt mer aggressivt enn forrige, etter min mening, men den klassiske Taake stemningen er der ennå, og det er slik man liker det. Synd at dette kan bli det siste man får fra bandet, med mindre Hoest starter opp igjen bandet. Skiva inneholder som, de foregående to, 7 låter, den største...