HELL MILITIA Last Station on the Road to Death

Med tanke på bandene franske Hell Militia har forgreininger til er det vanskelig å ikke ha store forventninger til deres andre album. Og for at du skal slippe å klikke deg vekk fra omtalen for å sjekke hvilke band de også spiller i kan det fort ramses opp Arkhon Infaustus, Antaeus, Temple of Baal og Mütiilation (Love Lies Bleeding, Vorkreist, Merrimack og Neo Inferno 262 fortjener også å bli nevnt). Plateselskapet er kjent for å knytte til seg Black Metal av den ekle og stygge varianten, uten dill og glasur, og dette er også tilfellet med Hell Militia. Her går det i seig, vemmelig og til tider kaotisk svartmetall, uten vennlige akkorder, iørefallende vokal eller kommersiell produksjon. De veksler tidvis hyppig mellom blast beat og half time-tromming, men tempoet er hovedsaklig treigt og smådoomete. Albumet er altså enkelt instrumentert, men oppleves likevel utilgjengelig. Ikke på den krevende måten, men mer det at ting ikke fester seg eller vokser i særlig grad. Jeg har frest igjennom albumet ti ganger i løpet av de siste ukene, men det smålunkne førsteinntrykket har ærlig talt ikke endret seg særlig. Den gjennomgående stemningen er bra og sånn intellektuelt sett burde albumet iallfall ha falt hakket bedre i smak, men så har ikke skjedd, på tross av at jeg er fanboy av labelen og har vært jævlig innstilt på å like greia til dette bandet. Lyttbart, uten å gi den helt store opplevelsen.

Diskografi:
Last Station on the Road to Death 2010
Canonisation of the Foul Spirit 2005