Most popular
Jeg kan i farta ikke huske å ha vært innom amerikanske Crown The Losts debut fra 2006, men etter å ha hørt oppfølgeren kommer jeg garantert til å sjekke ut ’Reverence dies within’ ved en senere anledning for dette er nemlig musikk som går rett hjem her i gården. Plateselskapet kategoriserer Crown The Lost som et melodiøst thrash band, og det stemmer i og for seg ganske bra det...
Black Crucifixion har eksistert siden 1991 , er i fra Rovaniemi i Finland , en plass som ifølge dem selv er selveste fødeplassen til Black metal . ("It was also the place where black metal was pioneered, before the Norwegians had a clue...") Jada.. Denne cd'en er re-lansering av to mini album som ble innspillt i 1991-92.Her rynker jeg allerede på øyenbrynene og er rimelig skeptisk når jeg setter...
Det starter med et lite kremt og deretter blir du regelrett blåst overende av bandets evne til å trå til på orkan styrke. De har ikke mildnet hverken i uttrykksform eller egenrådighet på de to årene siden debuten ble sluppet og godt er det! De har definitivt en vilje og evne til å gjøre ting annerledes, noe som kommer klart til syne allerede på det visuelle plan. Vis meg...
Den California baserte Death/Metal Core trioen Coerced into Battle kjører ganske kompromissløst frem på deres selvproduserte debut Enemy mine. Aggresjon og energi går hånd i hånd, og er to gode stikkord som ganske greit oppsummerer skiva. Det hele blir utrolig mye sinne å fordøye selv på sine 35 minutter. Noen interessante riff og melodiøse partier, samt et herlig lite pusterom i den rolige og avbalanserte The Addictions Dirge Part...
La oss ta en overfladisk vurdering av dette bandet først: bandnavnet er ekstremt tåpelig, coveret har et amatørmessig motiv og grufulle farger, tittelen kan være en pastisj på tittelen til debuten til NIN og låttitlene oser av anstrengt «vi bryr oss»-holdning. På toppen av det igjen danner presseskrivet et bilde av et Crossover/Metalcore-band med en unik stil (!), som presenterer tidenes mest bisarre og eksepsjonelle sceneshow med en frontfigur...
Plate nummer tre fra svenskene med Rogga i spissen er ikke på langt nær så eksperimentell som presseskrivet skal ha det til, men inneholder likevel et par avstikkere som man normalt sett ikke finner i old school Death Metal: kvinnevokal, sporadiske synthsoloer og en kvast Doom Metal med ren vokal. Med på laget har han fått med seg Dan Swanö og er det en ting han kan så er...
De startet opp som Tualatin, men skiftet altså navn til det mer cathcy Let the Night Roar før platedebuten ble et faktum. Egentlig holder det i massevis å fortelle at dette er lillebroren til High on Fire og at det ville være vanskelig å høre forskjell på dem i en blindtest. Det kunne godt ha vært litt mer melodi og fengende saker i materialet deres, for det blir noget...
In This Moment gjør det relativt bra kommersielt om dagen med mye spilletid på amerikansk radio og en hederlig 70. plass på Billboard Top 200, og jeg skjønner egentlig godt hvorfor etter å ha hørt ’The Dream’. Det er imidlertid ikke ensbetydende med at jeg er fra meg av begeistring over det jeg hører, snarere tvert i mot. Bandets melodiøse moderne metal, ispedd drypp av hardrock og hardcore, fremstår...
Darkwater er et nytt bekjentskap fra søta bror og ‘Calling the earth to witness’ er bandets første studioalbum. Stilen er progressiv metal av den melodiøse sorten og Darkwater fikser denne type musikk på utmerket vis. Skiva er velsignet med meget god produksjon, miksingen har Peter Saether (Act, Skyfire) stått for mens mastringen ble gjort av Göran Finnberg i Mastering Room (In Flames, The Haunted, Dark Tranquillity). Materialet på ’Calling...
Satyricon høster stor oppmerksomhet i media for tiden, med radio- og tv spilling, innpass på VG lista og ellers stor oppmerksomhet i aviser rundt om i landet. Så kan man spørre seg hvorfor et black metal band får slik oppmerksomhet når man vet at begrepet black metal tidligere har vært bortimot tabu i norsk media. Er dette et bevis på hvor stor innflytelse et selskap som EMI har, eller...