Most popular

Jeg tror ikke det befinner seg et eneste livealbum blant mine utallige favorittplater. Herrene John Wetton og Geoffrey Downes kommer ikke til å endre noenting på det faktum, bare så det var sagt. Fremførelsen og instrumenttrakteringen på cden er lytefri, men når ble det selve definisjonen på ei brilliant skive (eller en konsert som i dette tilfellet)? Jeg kjenner ikke de nevnte herrers tidligere meritter (da jeg ikke drar...

”Uff da, hva er nå dette?” var min første reaksjon da jeg fikk denne skiva i hånda. Bandet er totalt ukjent for meg, men dette er ikke det første albumet de gir ut. I 2002 ga de ut debutplata og i år kommer altså etterfølgeren. Førsteinntrykk stemmer ikke alltid med virkeligheten, og slik er det her også. Dette ble ikke fullt så ille som jeg hadde trodd. S.I.N er...

Communic har i mine ører utviklet seg til å bli et av de aller bete metalbandene vi har her til lands, med to fantastiske utgivelser på samvittigheten før de nå slipper den viktige (og vanskelige) tredjeskiva. Atter en gang leverer Stensland og co en skive som er så bra at de med god margin knuser det meste innenfor sin sjanger. ’Payment of existence’ er en anelse mer rett frem...

Så var krigsmetallens mestre tilbake på arenaen og de gjør sin entre med en monsterskive. BAL SAGOTH er et band man enten elsker eller hater, men for dem som ikke kjenner til bandets musikk kan jeg nevne at det dreier seg om ultramelodiøs teknisk metal, mens vokalen ligger i black/deaht land. Musikerne er definitivt gutter som har fulgt med i skoletimene for det formelig oser av musikalske ferdigheter. Å...

Armod’ er ment som en hyllest til folkemusikken og måten denne musikkformen har inspirert og formet Falconer. Bandet poengterer at dette er et ”one of a kind” stunt og at skiva således ikke representerer en ny retning for Falconer. Når det er sagt så er ikke ’Armod’ så forskjellig fra tidligere utgivelser med det unntak at alle tekster denne ganen er svenskspråklige og at mer tradisjonelle folkemusikkinstrumenter som fele...

De kunne ha lurt meg de greske black metallerne i Ravencult. De spiller sin old school-musikk med en slik overbevisning at jeg kunne sverget på at dette var et norskt band. Det er kaldt, grimt og mørkt med en skitten og rå produksjon som gir meg vibber til tidlig nitttitall, bare ikke like slurvete. De gjør alt så riktig med ”Temples of Torment”, fra det kjappe og kaotiske til...

Clifton Hill, byen ved Niagara Falls, er stedet der Honeymoon Suite ble etablert for 25 år siden, så hva er vel mer naturlig enn å la jubileumsalbumet bære nettopp denne tittelen. Det er originalbesetningen som står bak denne utgivelsen der våre kanadiske venner beviser at bandet fortsatt har livets rett i 2008. Som en kuriositet kan jeg jo også legge til at den originale logoen som preget de to...

Svenske Draconian har funnet sin egen greie og holder seg i stor grad til den samme oppskriften fra album til album. Så lenge oppskriften fungerer spiller det liten rolle for meg at bandet ikke akkurat prøver å finne opp hjulet på nytt med sin musikk. Stilen ligger i grenselandet mellom gotisk metal og doom, og tempoet i musikken er såpass høyt at selv jeg klarer å holde meg våken....

Jeg må innrømme at nederlandske Orphanage er et nytt bekjentskap her i gården, men et hyggelig et sådan. Stilmessig fremfører bandet en type musikk som kan beskrives som en mellomting mellom death og doom metal. Det er både melodiøst og stemningsfult, og den etter hvert velkjente beauty & the beast varianten benyttes flittig på vokalsiden. Dette høres kanskje ikke spesielt originalt ut, men Orphanage låteter faktisk ganske forskjellig fra...

Debuten til nederlandske Nihil Novi Sub Sole (som betyr noe sånt som «intet nytt under solen» for de som er kyndige i latin) er strengt tatt helt på grensen av hva vi belemrer oss med her på The Streets, men tas med grunnet Marco Ks tidligere forpliktelser i band som Deinonychus og Bethlehem. Stilarten er i følge pressevedlegget «Ambient Martial Music» og kan best forstås som filmmusikk-aktige lydlandskaper med...