Most popular

Jeg hadde stor sans for de tre albumene Ivanhoe slapp på nittitallet, og da i særlig grad ’Symbols of time’ som jeg personlig anser som en klassiker innen progressiv metal. Bandet ble oppløst i 1998 da Andy B. Franck forlot bandet. Nå gjør de altså comeback men denne gangen uten Andy’s karismatiske stemme i førersetet, så det skal innrømmes at det var med en viss skepsis at ’Walking in...

Var det ikke for den urjævlige og gnålete operavokalen til den kvinnelige vokalisten deres, hadde et av årets kuleste og villeste album vært et ubestridelig faktum. Nå er det en ambivalent glede med en alvorlig kraftig bismak å spille gjennom oppfølgeren til 2006-debuten deres. Ellers fortsetter de med den geniale sjangermiksen som jeg uttrykte stor begeistring for på «The Butcher's Ballroom». I denne runden har de også blitt enda...

Hva skal man si om et band som man blir lamslått av hver gang man lytter til dem? The Ends fengende og imponerende fremføring gjør meg stum av beundring og det skal jeg nå beskrive med ord, ikke noen enkelt oppgave altså. Jeg var litt redd for at dette skulle være nok et album i strømmen av metalcoreutgivelser, men der tok jeg skammelig feil. Så vidt jeg vet så...

Nei, nei, nei. Hvis du skal blåkopiere Carcass så kan du i alle fall sørge for å gjøre det ordentlig. En formell utdannelse i patologi gjør deg ikke nødvendigvis til en dyktig goremetalartist, noe som er tilfellet med TMCE. De tre bandmedlemmene er alle medisinstudenter/praktiserende leger, og de startet opp som et Carcass-coverband i 2001. Med tiden så bestemte de seg for å skrive egne sanger, basert på ”Reek...

‘Carnage carnival’ er fjrede fullengder fra Memory Garden, men dette til tross kan jeg ikke erindre å ha vært borti disse svenskene før. Plateselskapet omtaler musikken som melodiøs doom metal, og det er vel heller ikke så langt fra sannheten. Nå snakker vi kke doom av det mest dystre og seige slaget, faktisk låter dette ganske så “happy” til doom å være. Skiva består av ti tunge, melodiøse og...

Hadde nok aldri kommet til å kjøpt dette albumet av ren nyskjærrighet etter å ha sett coveret i platebutikk, for å si det på en pen måte. Musikken treffer nok heller ikke blink her i gården. Vellaget er det så avgjort men det låter alt for glattpolert for meg. Dette er faktisk mer pop enn rock, og da hjelper det heller lite at backingbandet består av musikere som Steve...

The opposite from within er Calibans 6 utgivelse. Skiva inneholder 12 låter hvor musikken er metal/core som de kaller det selv. Det kan vel beskrives best som hardcore med rolige partier som likner Nu metal. Hardcore partiene er til tider ganske så bra, men så kommer det rolige og ”melodiøse” Nu metal partiene og ødelegger det hele. Ikke at jeg er fan av noen av stilartene men hadde det...

Lanfear er tyske og sorterer stilmessig inn under kategorien melodiøs power metal. Bandet har holdt det gående siden 1993 og 'The Art Effect' er Lanfear's tredje fullengder så langt i karrieren. Basisen i musikken er som nevnt meldoiøs power metal, men noen progressive elementer er dog flettet inn her og der. Skiva er spilt inn i Dreamscape studio i Munchen og det har resultert i en meget bra produksjon....

Besynderlig nok ser det ut til at den mest spennende og interessante moderne proggen (med et svalt kommersielt snitt) kommer fra aktører som har sitt opphav i alle andre sjangre enn akkurat prog, noe som også er tilfellet med Oceansize. På deres tredje fullengder tar de nok et skritt bort fra indie- og alternativ-rocken og to skritt nærmere det jeg vil beskrive som moderne prog. De har lite eller...

Eternal Reign kommer fra Tyskland og serverer melodiøs power metal. (Ikke så overraskende kanskje med tanke på hvilket selskap som gir ut albumet). Musikken fremstår som en slags blanding mellom Europeisk og Amerikansk powermetal, men heller nok mest mot den Amerikanske varianten. Skiva har god produksjon og låtmaterialet er jevnt og bra, men dessverre låter det en smule anonymt i det lange løp. Bandet mangler egentlig bare det bitte...