Most popular

When it comes to classic hard rock British legends Thunder has always been a safe bet. Even though their 1990 debut 'Backstreet Symphony' is still considered to be their magnum opus all their later albums are solid quality as well. 'Rip it Up' is the eleventh studio album showing a band that sounds vital as ever and I absolutely love the guitar work Luke Morley and Ben Matthews has...

Album på russisk med dårlige tegninger på coveret er ikke akkurat det første man gir seg i kast med, men da er det jo selvsagt desto kjekkere når det viser seg å være musikk av høy kvalitet. Og nettopp det er tilfellet med Amber Tears, som befinner seg i doom/death kategorien, av den episke og dystre sorten. Her er stemningen melankolsk og trist så det holder fra første til...

Fracture fra Notodden er et helt nytt bekjentskap for meg, bandet har eksistert siden 2005, og spiller heavy metal med influenser fra diverse andre sjangere. Det første som slår meg er at de ligger ganske nærme det Nevermore og Communic driver med, noe som er utelukkende positivt for min del, da disse to bandene er blant mine favoritter innen denne sjangeren. En sjanger som for øvrig også inneholder mye...

Sandstone kommer fra Derry i Nord-Irland, og 'Purging The Past' er deres andre album. Musikken er, for å si det mildt, en en smule variert, og dermed litt vanskelig å settte i bås, ikke at det er absolutt nødvendig, men kan av og til være greit. Her blandes nemlig mye forskjellig, basisen kan vel sies å være melodiøs hard rock, men det flørtes med alt fra progressive elementer, til...

PTSD eller “Post Tarumatic Stress Disorder”, som er deres fulle navn, slapp sin første fullengder 22. september i år. De kommer fra Italia, og har vært kjent under PTSD navnet siden 2005. I følge vedlegget til promoen, skal dette lyde som en blanding av alternativ rock, crossover metal og death core, med andre ord en god miks av sjangere jeg ikke er overvettes begeistret for. Beskrivelsen er for så...

Så var det duket for en ny utgivelse fra de svenske konger innen melodiøs death metal. Til tross for den blandede kritikken forgjengeren, ’Whoracle’, fikk i pressen anser jeg personlig den skiva som en klassiker. ’Colony’ er ikke like bra men er allikevel en verdig oppfølger og en meget bra skive. Denne er kanskje litt røffere i kantene og litt mindre melodiøs. (Jeg sa LITT, for melodi er jo...

Det positive først, jeg liker navnet på bandet, jeg liker tittelen på albumet, og jeg er såpass barnslig at jeg også liker bandets anti-emo holdning. Men… Metalcore er ikke min greie, sjangeren er fyllt til randen med resirkulerte riff og slitsom vokal, og Italienske Fomento føyer seg pent inn i denne rekken. Joda, det svinger av og til, med sine tydelige referanser til Slayer, men vil jeg høre Slayer,...

Kall det gjerne en slags eldre type doom, Legion Of Crowes har ihvertfall ullen lyd, repetisjon av seige og uinteressante riff til det kjedsommelige, litt piano, samt passe stygg og grim vokal. Mulig dette er strålende saker for kjennere, men jeg befinner meg altså ikke i den gruppen. En gammel helt gjestesynger på siste sporet, men Paul Di'Anno er og blir best når han holder seg til eldre Maiden...

Alle kjenner selvfølgelig Steve Morse, mannen som nå faktisk har vært medlem av Deep Purple i drøye 15 år. Morse har også spilt i Dixie Dregs, Steve Morse Band og ikke minst Kansas, hvor han også var innom og dro noen soloer på deres 30 år jubileums konsert, som kan oppleves på den magiske Dvd'en "There's Know Place Like Home'. Morse er en allsidig gitarist, noe han også viser...

I skjæringspunktet mellom bestialsk Death Metal og ortodoks Black Metal finner vi fullengderdebuten til franske Bliss of Flesh. De har holdt det gående siden 1999, men har tydeligvis valgt å holde en lav profil frem til de virkelig hadde noe å slå i bordet med, som er tilfellet med «Emaciated Deity». Det er satanisk, velformulert, brutalt og melodisk. Produskjonen er gnistrende og kraftfull, vokalen veksler mellom et hav av...