A.C.T Silence

Det første som slår meg er at dette låter som en fattigmannsutgave av Pain of Salvation. Det neste som slår meg at det var urettferdig assossiasjon ovenfor PoS. Så da formulerer jeg det slik: dette var en blodfattig kopi av Spock’s Beard. Vokalen minner meg om en tafatt utgave av Neil Morse, og la meg legge til at jeg er ikke spesielt begeistret for ham heller. Og musikken til A.C.T skal liksom være progressiv rock? Nei, dette er melodiøs rock/pop med noe orkestrering her og der, og lettere anonyme, iørefallende refrenger. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan det går ann å tro at fordi musikken inneholder et teknisk fill eller to mer enn klisjefylt AOR, så kvalifiserer det automatisk til progrock-betegnelsen. Jeg blir frustrert av slike feilaktige antagelser. Det virker som A.C.T tror at prog er en oppskrift som må følges, for at det skal bli progressivt. Så feil kan man. Og med dette som utgangspunkt er det ingen overraskelse at A.C.T har inkludert en lang komposisjon (riktignok delt opp i kapitler), som snuser på tjuefem minuttersmerket. Idiotien er fullendt ved at tilleggstittelen til komposisjonen er ”the long one”. Snakk om smør på flesk. Uansett så beviser de bare at antagelsen min om at de anser prog for å være en formel de kan bruke for å lage musikk stemmer. Det virkelig ironiske er det faktum at de har spart alle partiene som er litt utfordrende, både musikalsk og teknisk sett, til dette siste verket. Som om det skulle gjøre opp for de ti første småflaue sporene, som flørter hemningsløst med poprocksjangeren. Og bare så det var nevnt; dette episke verket er ikke spesielt bra. Det virker bare slik fordi resten av albumet er traurig, neoproginspirert poprock.

Diskografi:
Today’s Report 1999
Imaginary Friends 2001
Last Epic 2003
Silence 2006