ARTHEMESIA a.O.a.

Det har gått åtte år siden finske Arthemesia var aktuelle med ei studioskive og da var det den kritikerroste «Devs-Iratvs» det dreide seg om. I følge biografien deres har aldri bandet ligget i brakk eller hatt noen pause, men mange medlemsbytter, plateselskap som har gått konkurs etc.. har hindret dette symfoniske black metal-bandet å være særlig aktive på platefronten. Nå foreligger altså oppfølgeren her og mon tro om tittelen som består av de greske bokstavene Alpha og Omega (og Alpha igjen) er ment symbolsk for hva bandet har vært igjennom og at de nå er klar igjen og står på en måte foran en ny start. Nuvel, de har havnet på hjemlige Spikefarm og det skulle vel bety en langt mer stabil hverdag for bandet. Åpningssporet er rett og slett en treminutters introsak før det braker løs på ordentlig. Det symfoniske elementet er tonet betraktelig ned og det samme kan sies om både tempo, råskap og valg av melodier og akkordrekker. De har særlig lagt sin elsk på intervallet «sekund», som riktignok ligger veldig godt i øregangene helt fra starten av, men særlig utfordrende eller pikante blir de aldri. Til det låter det for kjent og trygt. Arrangementene er heller ikke særlig rike, men inneholder nok tekstur og dybde til at det ikke blir helt uinteressant. I hovedsak har de kreert et album fylt med mid-tempo og stemningsfull black metal. Det er til tider småsymfonisk og lummert, men veldig melodisk og til tider veldig snilt. Ettmotivstankegangen er også noe som preger store deler av «a.O.a.», lytt for eksempel til «Patheme» hvor dette er særlig tydelig. De skal likevel ha skryt for å klare å melke såpass ut av ideene sine, uten at det oppleves som særlig kjedelig eller repetativt, men det går helt klart utover engasjementet hos den som lytter. De er også innom fordums storhet, samtidig som de har utvidet repetoaret sitt med seig og doomete black metal og Enslaved-aktige partier med renvokal. Avslutningslåta er den beste og den mest eksperimentelle av de seks sporene og det er absolutt en retning de bør trekke i ved neste korsvei. Etter syv runder i spilleren, både via høyttalere og hodetelefoner er det lite og ingenting som har festet seg og totalinntrykket er at det er bra, men fryktelig uengasjerende. Albumet har heller ikke vokst noe særlig. Karakteren ligger mellom fem og seks en plass, men har vippet i favør av Arthemesia, av nostalgiske årsaker.

Diskografi:
a.O.a. 2009
Promo02AB (demo) 2002
Devs-Iratvs 2001