DESPAIRATION A Requiem In Winter's Hue

Det at jeg i det hele tatt greide å høre gjennom hele denne skiva uten pauser, mener jeg selv at jeg kan være veldig stolt over, for dette her er så kjedelig og langtekkelig at det bare er slitsomt å høre på det. Grunnen til at jeg greide å høre gjennom hele greia, var nok et par-tre gode låter, som heldigvis kom til min unnsetning. Det er ikke bare det at alle låtene er kjedelige, men de er også veldig like og de fleste er relativt lange. Det går i følge presseskrivet i ’melankolsk rock’ og progressiv rock, og førstnevnte kan jeg godt si meg enig i. Men DESPAIRATION bør fortsatt overlate dette til andre. De gjør det bra noen ganger, det skal de ha. Låta ’The One Who Ceased To Breathe’ er helt nydelig, og definitivt et lyspunkt blant kjedsomheten, sammen med ’Cathartic Revelation’ og siste låt ’Inner Peace’. DESPAIRATION må rett og slett eksperimentere mer for å kalle seg progressive, og de må rett og slett ha mer ”action” i musikken sin.

Diskografi:
‘A Requiem In Winter’s Hue’ 2008
‘Music For the Night’ 2004
‘Songs of Love and Redemption’ 2002
‘Scenes From a Poetical Playground’ 2000
‘Winter 1945’ 1998
‘Another Spiritworld’ 1996

Anmeldt av: Håkon (Ross)