DETRITIVORE Pakt

Det visuelle uttrykket og innpakningen til norske Detritivore er det intet å utsette på. De har et diabolsk og okkult preg ved seg som absolutt er innbydende. Dessverre er ikke musikken like interessant. Kall det en kollasj av Drone og Ambient med få elementer og enkle strukturer. De melodiske motivene som presenteres på gitar er simple og minner til tider om demoskisser tatt opp på kassettspiller. Repetisjon er også et nøkkelord når «Pakt» skal beskrives. I enkelte av sporene, som for eksempel i «Finale» og «Postludium», bygges det også i dybden, om enn på ulikt vis. Sistnevnte er det eneste sporet som har vokal og det gir vibber i retning av Seigmen. Det er forøvrig platas beste låt. De resterende komposisjonene etterlater deg veldig ofte med spørsmålet «Var det alt, liksom?». Vi lar den fullstendig dissekeringen av musikken ligge og konstanterer at det hadde gjort seg med langt mer tekstur på samtlige kutt. Det må nevnes at lyden er bra og at bandet langt ifra fremstår som amatører (om noen har fått det inntrykket), så det er på ingen som helst måte smertefullt å lytte til den drøye halvtimen med småstøyete lydlandskaper som Detritivore presenterer. Det går mer på at det blir kjedelig og lite fascinerende. At plata er såpass kort veier i så tilfelle positivt.

Diskografi:
Pakt 2010