MOURNERS LAMENT Unbroken Solemnity

Åpningen på denne EP-en levner ingen tvil om hvilken sjanger dette bandet fra Chile hører til; Death/Doom og da av den noe mer romantiske sorten. Ikke helt ulikt tidlig MDB, sett bort fra fiolin og syngende vokal da. Her er det kun den dype og surklende growlingen som gjelder (javel, så har de sneket inn litt mørk renvokal også da...). Riffene er seige og drypper av tristesse, enten de romler i veggene eller serverer gråtkvalte gitarharmonier. Tempoet er som seg hør og bør adagio, men brytes opp her og der av langt mer aktive, ja nær sagt hektiske, partier. De kommer brått på og oppleves litt uvant, men etter noen runder i spilleren lærer man seg å sette pris på disse overraskende vendingene. Det er uansett flust av de seige og doomete partiene, så ingen grunn til bekymring, fokuset deres glipper ikke! Det er tre låter her og spilletiden er rett over halvtimen, så det er lange låter vi snakker om her. Bandet har to gitarister og akkurat dette aspektet utnytter de godt ved å gi gitarene ulike oppgaver, enten det dreier seg om harmoniserte partier eller gitarmelodier over gitarriffene. Originalitet er nok ikke det de skårer høyest på, men de har knakende god produksjon og musikken deres funker slik den skal. De gjør en diger brøler i mine ører og den er såpass stor at jeg holder på å fly på veggene hver gang jeg tvinger meg gjennom den. «Sadness Caress» tviholder på det samme riffet i gudene vet hvor mange minutter helt mot slutten av låta, med det resultat at et riff man i utgangpunktet syntes låt bra, nå setter seg i vrangstrupen, ja jeg vil nesten kalle det HAT. Hvordan i svarte helvete er det mulig å dra det så jævlig langt ut!? Det er som å se en sinnsykt bra film, med en helt mongo slutt. Hvor mange har ikke kjent seg utilfredstilt etter en slik opplevelse? Den syveren henger med andre ord i en syltynn tråd.

Diskografi:
Unbroken Solemnity (EP) 2008