NIDINGR Sorrow infinite and darkness

Siden 1999 har jeg ventet på nytt album fra Dødheimsgard. Hva er vel da bedre enn at man får et album som dette fra Nidingr? Det er nemlig svartmetall med industrielle innslag som serveres, og det er jeg temmelig svak for. Ofte er det kjedelig for et band å lese at anmeldere kommer med lange lister med sammenligninger. Nå skal jeg imidlertid gjøre det svært kort og konsist; bandet låter som Dødheimsgard, punktum. De industrielle undertonene er tilstede, vokalen er ikke nødvendigvis lik, men minst like spesiell, gitarene har en del av det samme preget, lydbildet minner om 'Satanic art' EPen, og ikke minst; pianoet ligger å lurer i bakgrunnen på noen låter. Noen dårlig kopi er det dog slettes ikke, på tross av disse likhetstrekkene. Nidingr har ganske enkelt tatt en vellykket oppskrift og gjort sin egen vri på det. Man kan liksom ikke si at alle som lager kjøttkaker etter samme oppskrift vil få lik smak, utseende og konsistens, til det finnes det for mange variabler involvert, så også i dette tilfellet. Nidingr vil aldri bli et annet band enn Nidingr fordi om de følger en oppskrift nedskrevet av andre. Akkurat den manglende originaliteten, og den litt tamme produksjonen, samt det at det foreløpig er trommemaskin gjør dessverre likevel sitt til at denne platen ikke når helt opp.

Diskografi:
'Sorrow infinite and darkness' 2005

Anmeldt av: Pål T. Lystrup