PSYKUP We Love You All

Franskmennenes tredje album er intet mindre enn et fullblods dobbeltalbum og med en karslig spilletid på så godt som samtlige spor er det mye musikk for pengene, så fremt du er tilbøyelig til å like bandets metalliske eksperimenter da. (Nå skal det kjapt nevnes at promoen jeg har tilgjengelig består av én disk med låter fra begge platene.) De tilnærmer seg metallsjangeren på samme måte som blant annet Faith No More og System of a Down tidligere har gjort, men med den forskjellen at de er tre-fire hakk mer ekstreme. Blant deres viktigste influenser nevnes SYL, Primus og Alice in Chains og sjøl om de ikke kan sies å ha påvirket musikken i særlig grad, så har de definitivt vært viktige for selve låtskrivingen. For fellestrekkene alle nevnte band deler er at de er mer opptatt av gode og interessante låter, mer enn at de skal passe inn i en spesifikk sjanger. På det viset er Psykup eklektiske så holder og binder sammen riff og partier på en mer enn troverdig og tilfredstillende måte. De bikker aldri over streken og går totalt bananas, slik som f.eks Mr. Bungle gjør og det er i grunn veldig deilig. Låtene er som sagt lange og bandet avskyr standard låtoppsett, noe som gjør musikkopplevelsen mer til en reise i en foranderlig landskap enn til å studere en liten og enkel skulpur. Jeg vil si at musikken er tilgjengelig og utfordrende på samme tid. Muligens hadde denne plata fortjent et poeng mer (sekseren er uansett råsterk), men helt plettfritt er det ikke og musikken står subjektivt sett til betegnelsen «bra». Hadde de gjort noen enkle grep (f.eks. kuttet de to siste minuttene av «Color Me Blood Red») for å fjerne det som er av irritasjonsmoment, så ville nok helhetsinntrykket vært enda bedre. Materialet favner uansett over mye auditiv informasjon som sørger for levedyktighet og voksepotensial. Bør absolutt sjekkes ut hvis du er fan av eksperimentell metall.

Diskografi:
We Love You All 2008
L'ombre et la proie 2005
Enfin libre (EP) 2004
Le temps de la réflexion 2002
Sors la tête (EP) 2000