SOLEFALD Red for fire

Solefald har vært en kameleon i det norske metalmiljøet siden sin spede start, og viser med ”Red for fire” at de akter å forsette å være blant innovatørene. Fra starten i 1995 og demoen, ”Jernlov” har bandet, eller duoen om du vil, eksperimentert med forskjellige stilarter, og de har inkorporert elementer i metallen sin som har gjort dem både elsket og hatet, kanskje til og med litt misforstått. Derfor er det morsomt å høre bandet gjøre noe såpass ”ordinært” som på ”Red for fire”. Det er fremdeles lett å høre at det er Solefald man har i spilleren – sikkert mye på grunn av vokalen vi er blitt vant med fra Lazare og Cornelius. Likevel, uten at jeg fikk hørt mye på albumets forgjenger ”In harmonia universali”, er det et helt annet og mer klassisk preg på denne platen, som er første delen av et todelt konsept basert rundt islandske sagaer, enn det som har vært tilfellet på forgjengerne fra ”Neonism” og frem til og med nevnte ”In harmonia universali”. Disse platene har vært mer moderne i uttrykksform, og tematikk og arrangementer har også vært hakket mer eksperimentelle, men det skal samtidig godt gjøres å lage noe slikt som ”Backpaka Baba”(-obskur låt på Neonism) med fundament i gammel islandsk kultur. Det har blitt et album med vakre harmonier, vekslende vokalformer, og ikke minst; en fin fordeling mellom sint metal og søte strykearrangementer. Låter som ”Sun I call” og ”Crater of the valkyries”, den brutale ”Survival of the outlaw” og den nydelige ”White frost queen”, hvor Aggie ”Frost” Peterson gjør vokal, stikker seg positivt ut, mens enkelte av sluttene dessverre ikke er fullt så gode. På den annen side vokser platen fremdeles på meg, så hvem vet? For alt jeg vet kan platen vokse seg like inn i himmelen (Valhall?), men det gjenstår det for tiden å vise.

Diskografi:
'Red for fire' 2005
'In harmonia universali' 2003
'Pills against the ageless ills' 2001
'Neonism' 1999
'The linear scaffold' 1997

Anmeldt av: Pål T. Lystrup