SPITFIRE Cult Fiction

Skal du få den siste skiva til Spitfire under huden er du først og fremst nødt til å komme på godfot med vokalen, som uten tvil er den mest dominerende faktoren i musikken. Den ligger i det hese og skrikende sjiktet, nært opptil hva man er vant med fra hardcoreaktører. Dessverre, og det er virkelig synd, bikker den for mye over i den gnålete sfæren, så den blir mer plagsom enn aggressiv og sint. I enkelte låter, som for eksempel ”The Animal Kingdom of Heavens Gate”, er den tonet ned til akkurat passe og dæven så mye bedre det låter! Selvfølgelig er dette bare en unntaksvis hendelse. I mine ører er det uforståelig at bandet satser så å si utelukkende på denne vokalen (det finnes noen få kjærkomne unntak, som nevnt) når musikken inneholder såpass mye bra som den gjør. Her er fete gitarriff, glimrende samspill, arrangement av uventet og frisk kaliber og generelt stor idérikdom. Pluss i boka for visuell utførelse og gode, engasjerende tekster har de også. Anbefalingen går i retning av å sjekke ut om vokalen er til å leve med, er den det bør ikke veien til innkjøp være særlig lang. Her i huset blir den nok et vesentlig ankepunkt og er utelukkende grunnen til at ”Cult Fiction” neppe blir noen kjæledegge.

Diskografi:
Cult Fiction 2008
Black Leather (EP) 2008
Self-Help 2006
The Slideshow Whiplash (EP) 2001
Dead Next Door 1999