Forrige album fra Bergenkvintetten satt langt inne og foreløpig kan det samme sies om denne oppfølgeren. Jeg har levd lenge med albumet, faktisk så lenge at dette sikkert er den desidert seneste anmeldelsen som publiseres fra pressehold. Den har blitt lyttet til, blitt lagt vekk ei stund, dratt frem igjen for intensiv lytting, lagt vekk igjen og dratt frem igjen. Og fortsatt hviler det et slør av skuffelse over...

Puh, denne anmeldelsen satt jammen meg langt inne. Etter de fem første gjennomhøringene var det bare ei låt som hadde festet seg, nemlig den horrorfiserte ”The Descent”. En liten, intrumental sak hvor fokuset ligger på et kløktig og velkomponert pianoarrangement. Jeg ville ikke blitt forbløffet om denne geniale snutten egentlig befant seg på et Devil Doll-album. Den fungerer i praksis som en slags opptakt/intro til det neste sporet (og...