THE OLD DEAD TREE The Perpetual Motion

Frankrike har en del nyskapende og spennende band; The Old Dead Tree er et av dem. Det er også slik at mange band de siste årene blir sammenlignet med svenske Katatonia. Så også føler jeg at det er på plass å gjøre med The Old Dead Tree, ettersom det er vanskelig å komme opp med andre band enn Katatonia som opphavsmenn til denne goth-inspirerte formen for dyster og melankolsk musikk. Kun doom- og black metal er vel tilsvarende mørkt og fortvilende i utrykket. Ikke misforstå, bandet har definitivt mer til felles med goth enn svartmetall, men mørket er der…
Vokalisten er nok det, som sammen med de litt oppstykkede, og mangefasseterte arrangementene gjør dette mest unikt. Manuell Munoz, som han heter, er intet annet enn en fantastisk vokalist. Han mestrer det å gå fra falsett til dødsgrynting uten problemer, og begge deler høres meget bra ut. Faktisk vil jeg påstå at han burde bruke mer av dødsvokalen, da denne virkelig fungerte. Det er vel heller ikke dårlig for en vokalist å kunne bli sammenlignet med Eddie Vedder(Pearl Jam) og Daniel Johns(Silverchair)?
Nettopp dette jeg nevnte med variasjon er et gjennomgangstema hos The Old Dead Tree, og i motsetning til andre, vil jeg påstå at dette er bandets styrke. Her er det både hardt og brutalt og sårt og vakkert på en og samme tid, og jeg tror mye av fortvilelsen er ektefølt, noe som definitivt gir et pluss i min marg. (Ved nærmere undersøkelser viser det seg at bandets tidligere trommis innså hvilket kaldt sted han befant seg på og endte det hele for egen maskin. Hvil i fred; du menneske som innså realiteten og ikke overlevde den…)

Diskografi:
'The perpetual motion' 2005
'The nameless disease' 2003
'The blossom' 1999

Anmeldt av: Pål T. Lystrup