Asia-kameratene John Wetton og Geoffrey Downes er på banen med et nytt melodisk/progressivt rockealbum, som i aller høyeste grad må sies å kunne betegnes som ”voksenpop”. Det låter svært så strømlinjeformet og velprodusert av dette, men spesielt hardt blir det aldri. De to etter hvert noe tilårskomne herrer har allikevel ikke gitt slipp på den gode melodien, og ”Icon II” er et helt kurant bekjentskap. Tidvis glir det over...
I Helvete! Hva spiser disse fyrene til frokost? Jeg antar at du kan båsette dem som metalcore, men de er langt mer brutale enn ditt gjennomsnittlige ”mallcore-band”. Joda, det har et par av de sukkersøte refrengene, men det er i grunn det eneste også. Etter min mening kunne de fint ha klart seg uten dem i det hele tatt, eller gjort noe helt annet med dem. Alt annet ved...
Jeg må innrømme at jeg har begynt å gå litt lei av Dream Theater de siste årene og de seneste utgivelsene deres har vært alt for mye progrock etter min smak så forventningene var vel ikke akkurat skyhøye denne gangen heller. Da er det desto hyggeligere å konstantere at ting har skjedd og at Dream Theater anno 2007 låter mer metal enn på lenge, produksjonen er mer ”åpen”, gitarene...
Pain sorterer normalt sett ikke innenfor mitt musikalske preferanseområde og forrige fullengder falt så vidt jeg husker ikke særlig godt i smak. Ei heller denne gangen klarer herr Tägtgren å overbevise meg hundre prosent og det faktum at musikken denne ganen har tatt en enda mer industriell retning bidrar ei heller positivt. Likevel er det et eller annet med denne utgivelsen som treffer meg, sannsynligvis kommer dette av mannens...
Shadows Fall er et band jeg sliter litt med å bestemme meg om jeg liker eller ikke liker, noe som skyldes at de spriker litt for mye stilmessig. Her får du både metal, thrash og melodiøs death metal i en salig blanding og alt dette er i og for seg helt ok, det er først når bandet heller faretruende over mot hardcore og prøver å være ”moderne” at jeg...
Jeg må ærlig innrømme at Porcupine Tree er et band jeg tidligere har slitt med å få taket på og de har sluppet mye rart gjennom karrieren. Denne gangen synes jeg imidlertid ting fungerer bedre selv om mye av det som serveres fortsatt blir en smule for sært etter min smak. Skiva er dog omgitt av en herlig atmosfære som er skapt for å nytes på høyt volum godt...
‘Road to bloodshed’ er amerikanske Sanctitys debut på plate, men dette til tross har bandet allerede rukket å være med Megadeth på turne. Musikken bandet serverer kan noe forenklet beskrives som kraftfull tradisjonell heavy metal, dog med markante innslag av både powermetal og thrash og det er slettes ikke ille det de har å by på. Man hører fort at det bor mye vilje og energi i dette bandet...
Gypsy Rose ble til I 1984 I Mölnlycke, Sverige, og hadde platekontrakt med et Belgisk plateselskap som kort tid etter måtte legge ned og skiva kom aldri ut. Bandet hadde en sjanse til med en Amerikansk produsent i 1989 som likte det han fikk høre, men heller ikke denne gangen ble det noe av. Etter det ble Gypsy Rose lagt på is. I 2004 kom ideen om å spille...
Siden Max Cavalera forlot Sepultura har Soulfly vært hans lekeplass, etter en del utbyttinger i stallen består bandet, i tillegg til Cavalera selv, i dag av Marc Rizzo(Ex.Il Nino) – Gitar, Joe Nunez(Strapping the Pistol,Slampede) – trommer og David Ellefson(F5 og Ex.Megadeath) – Bass. Alle disse var også med på ’Prophecy’. Dark Ages er en veldig eksperimenterende skive, hvor Cavalera fletter inn en hel del kule elementer dog hele...
Chimaira er her ute med sitt fjerde studioalbum og jeg skal innrømme først som sist at dette er et band jeg aldri har hatt noe forhold til tidligere. Det er imidlertid bra saker de har å by på her. Eksemplaret jeg sitter med er en limited edition utgave som også inneholder en bonus cd. De to første sporene på bonus cd'en er left-overs fra innspillingsprosessen av 'Chimaira', mens de...