PAGAN ALTAR var en del av NWOBHM bølgen på sent sytti-/tidlig åttitall uten at de klarte å slå gjennom. Det vi har her er en re-utgivelse av albumet 'The lords of hypocrisy', hvis materiale originalt ble innspilt i perioden mellom 1978 og 1982 og senere nyinnspilt i 2004. Nå slipper altså Cruz Del Sur albumet på nytt og gir dermed en ny generasjon metalfans sjansen til å stifte bekjentskap...
Når det kommer til kraftfull, kjapp og melodiøs heavy metal servert på amerikansk vis så sorterer definitivt Pharaoh blant mine absolutte favoritter. Kombinasjonen av Matt Johnsens eminente og kraftfulle gitarspill og Tim Aymars kraftfulle, energiske og karismatiske vokal backet opp av en tight rytmeseksjon fungerer i mine øyne særdeles bra. Men viktigst av alt er selvfølgelig det faktum at bandet evner å skrive fantastisk gode heavy metal låter som...
Navnet skjemmer ingen heter det, men 'Bible Of The Devil' hadde nok kansje nådd ut til ett enda større publikum med ett annet navn. Uansett, musikken svinger som bare det, her går det i en skitten blanding av gammel Kiss, Maiden, Turboneger, Judas Priest og Thin lizzy. Det berømmte kruttet er som kjent oppfunnet for lenge siden, men denne sjarmerende blandingen av god gammel 80 talls heavy er rett...
Dark Forest er et nytt bekjentskap fra England, eller nermere bestemt fra Birmingham, bandet består av fem unge musikere og har en utgivelse på samvittigheten i forkant av denne. Gjengens musikalkse uttrykk er solid forankret i den tradisjonelle heavy metallen og i NWOBHM og det er ikke vanskelig å høre at de har latt seg inpirere av flere av sine lansmenn som har operert innenfor denne sjangeren og da...
Jeg kan i farta ikke huske å ha vært innom amerikanske Crown The Losts debut fra 2006, men etter å ha hørt oppfølgeren kommer jeg garantert til å sjekke ut ’Reverence dies within’ ved en senere anledning for dette er nemlig musikk som går rett hjem her i gården. Plateselskapet kategoriserer Crown The Lost som et melodiøst thrash band, og det stemmer i og for seg ganske bra det...
Crescent Shield overbeviste meg i såpass stor grad med debuten som ble sluppet i 2006 at jeg har sett frem til denne oppfølgeren med stor spenning. Nå er omsider ’The stars of never seen’ her og resultatet har blitt akkurat så bra som jeg våget å håpe på. Stilmessig har lite endret seg siden sist, vi snakker altså true heavy metal med masse energi, variasjon og en passelig dose...
Når åpningssporet på Slough Fegs ferske verk surret første gang i cd-spilleren måtte jeg faktisk sjekke om jeg virkelig hadde puttet inn riktig disk for denne doomlåten lå så langt fra det jeg hadde forventet av Slough Feg som det er mulig å komme. Resten av materialet derimot låter umiskjennelig Slough Feg. Bandets forrige fullengder var i mine øyne en gedigen nedtur og det ser dessverre ikke ut til...
BANG! Handful of Hate knuser trynet ditt med ei helvetes slegge! Jeg har ikke hørt maken til brutal og intenst black metal siden Marduk ga ut sitt mesterverk ”Panzer Division Marduk” og jeg tror Marduk har fungert som en læremester for disse gutta. Den største forskjellen mellom PDM og Gruesome Splendour er at hvor Marduk har én strategi, og det er ”Fremad!!! Drrrrrrrr!!! i beste kamikazestil, så bruker Handful...
Antiquus spiller episk og melodisk Heavy Metal. Ikke helt min kopp med te altså. Så, hva skal jeg si om en sjanger som jeg ikke har noen fordommer mot, men som lett kjeder meg? Vel, dette er et amerikansk band, med kontrakt på et italiensk selskap og dette er deres andre album. I mine ører låter Antiquus som en intelligent utgave av Manowar, uten deres Conanske "slåss-for-metall"-holdning. ”Eleutheria” er...
Når det kommer til doom metal må det innrømmes at jeg er ganske finspist, og utgivelser innen denne sjangeren som virkelig treffer min musikalske nerve representerer nok heller unntaket enn regelen. Greske Reflection har vært med i gamet siden tidlig nittitall og holder altså fortsatt koken, med sin episke og storslagne form for doom metal som heldigvis ikke er seigere enn at jeg klarer å holde meg våken mellom...