SKY ARCHITECT Excavation of the Mind

Debuten til nederlenderne er riktig så bra og tidvis glimrende, men blir holdt igjen av uinspirerte og bent ut kjedelig vers. Kvintetten har satt seg som mål å gjenskape den symfoniske rocken fra syttitallet, med en god porsjon av de skjeve taktartene og tekniske ferdighetene til de mer kompetente bandene fra samme periode. Det har de definitivt lykkes med og det uten særlig stor instrumentpark. Utover standardpakka (ak/el-gitar, bass, trommer og piano) er det bare lagt til noen få vintage tangentinstrumenter, bl.a. hammondorgel og mellotron, men de benyttes på en effektiv og smakfull måte.

Til denne type band å være er de tyngre på riffing og vrenglyd enn forventet, men det gjør absolutt ingenting. Det er faktisk deilig å registrere at band som forsøker å gjenskape en stemning fra førti år tilbake i tid ser behovet for å modernisere og tilpasse uttrykket iallfall en smule eller to. Egentlig fortjener alle instrumenter å trekkes frem i lyset for grasiøs traktering, men åpningen på «Russian Wisdom» gjør at bassen trekker det lengste strået. Lyden er deilig og rundt, tonene leveres presist og rytmikken er stødig som et fjell. Spillingen er godt definert og utbroderende, men aldri breialt og komplimenterer mer enn å skulle stråle seg i glansen på egen hånd.

Komposisjonene er snirklete og følger i så måte irrgangene til en mentalt syk mann (som tekstene handler om). Ikke det mest spennende konseptet jeg har vært borti, men så er ikke versene det mest imponerende ved «Excavation of the Mind» heller da. Det er på den instrumentale siden at bandet virkelig briljerer. Mot slutten av albumet går tankene i retning av den italienske scenen rundt 1971-74 og da tenker jeg særlig på Banco Del Mutuo Soccorso og Corte Dei Miracoli. Sky Architect har noe av det samme tonespråket og toucher innom keyboard-drevet Heavy Prog på samme måte som de to italienske bandene innimellom gjorde (det er det ikke sikkert alle som er enige i, menmen).

Angående vokalen funker den veldig bra på tittelsporet, hvor man får følelsen av at det faktisk er en sanger som bidrar med sine melodier og ikke bare en gitarist som tilfeldigvis klarer å treffe tonene og dermed blir tvunget til å ta seg av «det nødvendige ondet» (som er tilfellet på den firedelte suiten som åpner albumet). Hadde de brukt mer tid på det aspektet ville totalopplevelsen av albumet vært løftet enda et hakk. Jeg ser rundt forbi at folk syns produksjonen er under pari/grumsete/horribel/etc., men jeg hører ærlig talt ikke hva som skulle være så galt med lyden på denne plata. Mastringen er bra, innspillingen høres proff ut og det er aldri noe problem å høre alle instrumentene.

Diskografi:
Excavation of the Mind 2010