ALAMAAILMAN VASARAT Huuro Kolkko

Det har tatt flere måneder å fordøye det siste eposet til de livsbejaende finnene. Ikke fordi albumet er vanskelig tilgjengelig – om du godtar premissene deres for komposisjon og instrumentering velogmerke – men fordi det har vært en sann fryd å lytte til! Hva som helt gjør at dette bandet får normalt sindige og fornuftige mennesker til å frykte at man i lovprisingens navn skal ende opp som en rallende galning aner jeg ikke, men den effekten har altså bandet. Albumet kom bardust på, rett og slett fordi slik musikk som Alamaailman Vasarat fremfører burde nesten være ulovlig å komponere og ferdigstille på rundt halvannet år (sånn cirka, har ikke finregnet). Det skal sies at å følge opp mesterlige «Maahan» fra 2007 er ingen lett oppgave og for alle andre ville det vært ensbetydende med umulig, men AV (og især Jarno Sarkula, hovedkomponist) måler gjerne krefter med seg selv. Spørsmålet er om de kommer fra det med æren i behold og som du ser helt øverst på antall stjerner er svaret rimelig åpenbart: selvfølgelig gjør de det. Årets gullskatt er intet mindre enn et instrumentalt konseptalbum om en finsk oppdager som bærer samme navn som albumet og som var aktiv rundt begynnelsen av 1900-tallet. Historien hans har et sørgelig skjær over seg og følgelig er musikken mindre fyrig og mer vemodig, enn hva som var tilfellet med «Maahan». Bruddstykker av historien finner du på hjemmesiden til bandet, hvor de også har en kort notis til hver sang av mer teknisk karakter. Det er egentlig fristende å begi seg ut på en omfattende beskrivelse av hvert enkelt spor, for her er det så ufattelig mye å henge øre og fingre i og man føler seg nesten som en Huuro Kolkko selv om man hiver på seg hodetelefoner og har i bakhodet hovedtrekkene ved historien. Men det beste er kanskje å holde seg til den korte varianten? For å starte med litt kritikk, så vil onde tunger innen det progressive miljøet har det til at AV ikke lenger er foregangsfigurer innen sin sjanger (hva nå enn de måtte båssettes som) og at de bærer preg av stagnasjon. Til det vil jeg bare si: tull og tøys! Selvfølgelig hører du hvilket band det dreier seg om rimelig kjapt, men de resterende momentene er i beste fall skivebom. Det er musikken som er viktig for AV. Da sikter jeg til de gode melodiene, overraskende arrangementer, kontant og markant fremføring, ypperlig instrumentkontroll, trollbindende og magiske atmosfærer og en herlig fargepalett når det kommer til instrumentering (nytt av året er instrumentet Tubax, en spesialdesignet kontrabass saksofon, som virkelig fanger underverdens dype frekvenser). At ikke denne skrudde og guddommelige blandingen av klezmer, avantgarde, balkan, folk, klassisk og rock sørger for verdensstjernestatus er meg både besynderlig og betenkelig. Det er mye galt her i verden og det at Alamaailman Vasarat ikke er på alles lepper må sies å være symptomatisk på akkurat det. Ordene til Æsel kommer meg dog i hug angående deres mangel på stormende suksess; [...] det er for bra, selvfølgelig. Mon tro om ikke det er noe i akkurat det?

Helt til slutt: Kan noen få dette bandet til Norge snart!?

Diskografi:
Huuro Kolkko 2009
Maahan 2007
Käärmelautakunta 2003
Vasaraasia 2000