NO HAWAII Snake my Charms

På papiret ser dette ekstremt lovende ut og jeg skal innrømme at når jeg sitter og fordøyer inntrykkene etter at de siste tonene har ebbet ut er jeg langt mer positiv enn under selve lytteseansen. Høyst besynderlig. No Hawaii kommer fra vårt elskede naboland i øst og ble dannet av brødreparet Pannee i 2003. De satt seg først fore å spille hardcore, men fant fort ut det var nødvendig å åpne opp for flere musikalske impulser. Det ramses opp høyt aktede og kritikerroste band over en lav sko i presseskrivet og med litt godvilje skjønner man hvor de vil, men seriøst: en miks av Isis, Neurosis, Tool, The Mars Volta og Mike Patton!? Hmm, noen trenger helt klart å få kontakt med bakken igjen (for å si det mildt). Soundet er analogt og deilig, med en solid forankring i syttitallstankegang og -estetikk. Musikalsk er nedslagsfeltet deres post-hardcore sauset inn med herlige og svevende stemningspartier. Det er renvokalen som dominerer mesteparten av låtene, men når de kjører på med langt mer aggressiv og sint vokal i «Tunnel» og «Unleash the Kuru» blir det uforståelig at de ikke bruker denne vokalformen i større grad, for den er fet som fanden. Det er to korte spor på plata, men ellers ligger de syv andre låtene på mellom 5 og 10 minutter og de er ikke redde for å proppe komposisjonene med sonisk info. Hovedproblemet med «Snake my Charms» er at det isolert sett er mye kult her, men helheten blir dessverre ikke alltid større enn enkeltelementene, om du skjønner. Ei plate som jeg helt ærlig hadde lyst til å rådigge, men som ikke kicket likevel. Ergerlig.

Diskografi:
Snake My Charms 2010
Bruce Lee in Your Brain (EP) 2007