G.U.T. My Only Drug Is Madness

Dette er hardcore/elektronika-prosjektet til Cornelius Jackhelln, kjent fra Solefald. Brygget han har kokt sammen på denne plata er en syk miks av industrial, tekno, trance, trip-hop, gothic, black metal, hardcore, klassisk og pop, og resultatet er like ujevnt som hans musikalske uttrykk. Ordet ”ujevnt” er faktisk en gedigen underdrivelse. Det er et par spor her hvor han låter ganske likt til aktører som Nine Inch Nails, Red Harvest og Rammstein, men mesteparten av tiden låter han ikke som noen jeg har hørt forut og jeg er usikker på om det er ment som et kompliment eller ei. Coverversjonen han gjør av ”Transilvanian Hunger” er ubetalelig, men moroa varer bare noen ytterst få gjennomhøringer. Liker du intens, nesten utmattende, elektroniske elementer, sinnsvak vokal og krevende musikk på generell basis så burde du gi denne skiva et forsøk (eller ti). Sannheten er at skulle jeg hevde at jeg likte dette ville det vært en løgn. Går jeg glipp av poenget ved å avføye dette som eklektisk skrap? Meget mulig, men dette er ei skive du enten elsker eller hater, musikkmessig.

Diskografi:
My Only Drug Is Madness 2007