Most popular

Fire skumle karer fra Tyskland med Slipknot lignende masker gjemmer seg bak navnet Mammutant, og etter en unødvendig lang intro setter gjengen i gang med sin seige og mørke industrielle metal. Gabul, Maschgullh og Sardukh er helt sikkert flinke og kjekke gutter, men desverre blir det fryktelig kjedelig etter bare to sanger, og resten bare smelter inn i hverandre og forsvinner ut i det store intet. Alt er dønn...

Jeg våger påstanden om at var det ikke for bakgrunnen og CV-en til Ihriel så hadde neppe denne skiva blitt promotert mot en nisje som i hovedsak beskjeftiger seg med rock og metall. Når det er sagt skal det heller ikke legges skjult på at det er mulig å kose seg storveis med ”The Thread”. Anslaget som settes i den korte introen ”How to Invent a Heart” er sart...

Skivene til det ukrainske enmannsbandet har vært av den meget trivelige sorten og Astaroth (mannen bak bandet) har sjeldent tråkket feil når det kommer til formspråk og da tenker jeg på instrumentering og komposisjonsmessig. Likevel har platene vært fort glemt etter at omtalene har blitt postet, på tross av gode karakterer og rosende ord. Den trenden fortsetter han igrunn her. Nok en gang ligger musikken behagelig i øret, man...

Amerikanske Phobia må kunne sies å være en av de virkelig gamle traverne innenfor Grindcore-genren og dette er deres åttende fullengder siden de startet opp i 1990. De tilhører helt klart den gamle skolen, hvor det fortsatt er mulig å høre at det faktisk er mennesker som står bak alt lurvelevenet som blir servert. Her er selvfølgelig de tradisjonelle tredvesekundslåtene med flat pedal, men det er like mye hardcore...

Det sjette albumet til disse australienerne er ikke så verst egentlig, men når man forventer noe helt annet, så er faren for å bli skuffet altfor nærværende. Og fra et band som har brukt de tre siste årene på låtskriving og innspilling, som blir beskrevet som et avantgarde og progressivt metallband og blir anbefalt til fans av Opeth, Neurosis, SYL og Cult of Luna, så forventer du ikke å...

Noen som er klar for ei øl? Thrashlegendene fra Storbritannia er tilbake og i krigshumør, og de gjør meg sannelig tørst! Jeg skal ikke late som jeg har vært fan av dem i en årrekke, for det har jeg ikke. Jeg hadde ”The Force” i samlinga for noen år siden, men jeg tror jeg solgt den uten å ha hørt på den engang... Uansett, dette er Onslaughts første studioalbum...

Nykommerne i Surveillance kommer her med sitt første album og skal med dette prøve å slåss om oppmerksomheten til hard rock fans sammen med liknende utgivelser i sommer. Men jeg er redd de kommer til kort. Dette er umåtelig intetsigende og ensformig, låtene holder ikke mål og med en vokalist som på sitt beste høres ut som en dårlig versjon av Glenn Hughes, er ikke dette ei skive som...

Så er de på farten igjen de australske veteranene som jeg liker å omtale som lillebroren til AC/DC. Det nærmer seg 30 år siden bandets selvtitulerte debutalbum så dagens lys, men Rose Tattoo anno 2007 holder koken og rocker riktig så bra. Låtmaterialet på ’Blood Brothers’ er både jevnt og sterkt med Angry Andersons karismatiske stemme i førersetet. Det blir egentlig bare dumt å prøve å plukke ut favorittlåter...

Jeg lot meg i sin tid imponere av Benedictum sin debut ’Uncreation’, og det er lite ved bandets tredje utgivelse som skulle tilsi at fasinasjonen skulle forsvinne. Benedictum holder seg til old school heavy metal som før. Bandet er tight og potent, og skriver gode komposisjoner og arrangementer. Veronica Freeman fortsetter å beundre meg som vokalist og at denne dama kan mer enn å ta seg godt ut på...

Et velmenende råd: ikke vær for rask med å felle dom over det siste arbeidet til A Life Once Lost. Tingen er at du går glipp av noen jævlig tøffe låter og riff hvis du gjør det. Jeg avskrev det nesten som anonym og likelydende dritt etter første runde i spilleren, men nå er jeg glad for at jeg fortsatte og spille plata og tillot den å vokse på...