JESAIAH Et Tu, Hope

Egentlig summerer presseskrivet debuten til denne svenske kvintetten på en glimrende sober og presis måte. De kaller Jesaiah for en blanding av Hardcore og Extreme Metal, i gata til Converge og The Dillinger Escape Plan og det er nøyaktig det som siver ut av høyttalerene. Oppi all aggresjonen har det også blitt plass til en god dose melodi og melankoli, så de er flinke til å legge seg litt bakpå med fullt øs og herlig stemning etter å ha vært tøff i trynet og ytterst nærgående. De har hentet inn noen breakdowns, typisk for Deathcore-sjangeren, samt litt inspirasjon fra Post-Rocken og det funker riktig så bra. Vokalen er særdeles variert og det med vekslende hell. Det er nemlig ikke alle uttrykkene som ligger like godt i øret og det gjelder særlig den varianten som ligger nærmere desperat vræling, enn en faktisk kunstform. Førsteinntrykket er så som så. Det bedrer seg selvfølgelig etter en del runder, men så stopper det opp. Melodiene fester seg ikke, musikken tar ikke grep rundt hverken kropp eller sjel og det er ingenting som man VIRKELIG må høre igjen, sjøl om bandet har gjort hjemmeleksa si. Hvis det hadde dreiet seg om terningkast ville «Et tu, Hope» havnet på en hederlig firer (tilsvarende 6.64 i tiersystemet), men mangler det lille ekstra for å bli vippet opp til syveren, dessverre. PS. Utgivelsen kommer i en såkalt "ecopack" av den utbrettbare typen. Ikke ulikt en vanlig digipak, bare produsert økologisk.

Diskografi:
Et tu, Hope 2009
Burning Bridges Building Bunkers (EP)