SUBARACHNOID SPACE Eight Bells

De har faktisk holdt det gående siden 1995, gitt ut tre skiver på Relapse, spilt konserter med Yob, Acid Mother Temple, Khanate og Sonic Youth (for å nevne noen) og likevel er det første gang bandet når mine øreganger, utrolig nok. De ledes an av gitarist og primus motor Melynda Jackson og hvor hard hånd hun styrer med skal være usagt, men hun har absolutt et bra band rundt seg. Fundamentet deres befinner seg i den psykedeliske og spacete delen av rocken og de inkorporerer mer enn gjerne utflytende og improvisasjonsaktige bolker som ville gjort ethvert kraut-basert progband stolt. Egentlig er soundet deres ganske metallisk og overraskende hardt til denne sjangeren å være, men etter litt drøvtygging og gnikking på kjakan kommer man fram til at det funker bra likevel. Det er verdensrommet som er målet deres og de skildrer i grunn veldig godt den utenomjordiske mystikken ved hjelp av sin instrumentale musikk. Opplevelsen av musikken er ganske varsom for forstyrrelser, så for fullt utbytte av «Eight Bells» må alle sanser, bortsett fra hørselen, paralyserer eller kobles ut. Får du det til er det bare å nyte et album som sender deg rundt månen og tilbake på 37 minutter.

Diskografi:
Eight Bells 2009
The Red Veil 2005
Also Rising 2003
A New and Exact Map 2000
These Things Take Time 2000
Endless Renovation 1998
Almost Invisible 1997
Ether Or 1997
Delicate Membrane 1996